GiroToscana

Vi som er fra Norge vi lar oss ikke så lett imponere av natur.  Men vi lar oss lure til å kjøre land og strand rundt for å se på ting lokalbefolkningen sier er fantastisk.  Så som natur.  Her er vi på vei tilbake fra det vi i all vennkapelighet kan kalle en visdesliggende landsby.

Ute i innsjøen møtes grensene mellom de tre landene Hellas, Albania og Makedonia.  Fjellene til venstre i bakgrunnen er Albania mens de til høyre er Makedonia.  Noen som ser forskjell på dem?

Ellers har sett fiskere og det vi tror er albatrosser og vi har vært på 1550 moh.  Der var det forresten så mye sne at skitrekkene gikk for fullt!  Vi har også fått kaffe servert av et ektepar i en bitte liten landsby hvor vi spiste lunch på en trapp.

Så langt har maten i Hellas vært av varierende kvalitet.  Men vi har jo bare vært her to dager så det er litt tidlig å felle en endelig dom.

Men grekeren som drakk vin blandet med Cola satte et kraftig støkk i oss.
Han lurte forresten sikkert på hvorfor de på nabobordet stirret på ham gjennom hele måltidet.

Nå er det ut på jakt efter frokost (italiensk frokost, naturligvis) før vi saler opp og kjører avgårde.

Fra Hellas kan vi rapportere at landet ikke bare består av små øyer, blått hav og late dager på stranden.  På 1365 moh ligger det en meter med sne nå i mars.  Hustruen er ikke veldig begeistret for å kjøre sykkel når temperaturen synker ned til null og brøytekantene vokser seg høye.

Bildet er tatt i en albansk landsby på omlag tusen meters høyde.  Der ble vi kjent med en gjeng ungdommer.
Veldig hyggelig, men kaffen den var grusom.

Vi har kommet hit; nå skal vi ut og jakte på en Dry Martini (shaken, not stirred) og derefter middag.

Vi har nettopp spist middag på fergen mellom Bari (Italia) og Ηγουμενίτσα (Hellas).  Kort fortalt så var gårdagens middag et høydepunkt av de skjeldne.  Nå i kveld valgte han på nabobordet å blande ut rødvinen med Cola (bilde kommer!).  Det sier en del om maten.

Vi har kjørt 900 km så langt, hatt fint vær, og er klar for neste etappe av ferien.

Så står Bamsefar her i oppkjørselen, hele 24 timer før avreise: Non c’e problemi, sa de på verkstedet.

1. Ny clutch.
2. “splines” ut fra motoren var tørre, men ikke slitt.  Satt inn med mobyden-fett.
3. Ny “slavesylinder”.  Bamsefar har hydraulisk clutch, og sylinderen er hvor væsketrykket overføes til clutchen.  I sylinderen står det en aksling som roterer med motoren.  Lageret var helt utslitt (minst 5mm slark), men heldigvis ingen lekkasje enda.
4. Slagen fra clutchen på styret til sylinderen var rustet der den passerer over girkassen.  Vanlig problem efter ti år uten garasje; skiftet.
5. sim-ringen ut fra girkassen til kardangen, som jeg skiftet for 25.000 km siden, var tydeligvis ikke perfekt utført for den lakk; skiftet.
6. sim-ringen der kardangen ankommer “final drive” (bakhjulet) lakk; skiftet.
7. O-ringer mellom luftinntaket og “throttle body” på begge sider morken; skiftet.
8. Paralever-lagrene som jeg skiftet for 50.000 km siden var tørre, men ikke slitt.  Satt inn med moby-fett og montert.
9. Nytt fordekk montert og balansert (Tourance, men ikke EXP).
10. Ny olje (15-50) og filter.
11. Montert nytt batteri som jeg har kjøpte tidligere.

Det er ikke helt smertefritt å starte ferien med å lagge ut 1.090 euro.  Men nå burde Bamsefar kunne kjøre nye 100.000 km uten større inngrep.  Dermed røk også drømmen om en 2008-modell 1200GS Adventure (med ABS men uten servo).  Jeg får ønske meg en Nikon 24mm f/1.4 isteden (koster nesten det samme )

Nå er det pakking, og derefter suser vi avgårde.  I morgen spiser vi middag i Ceccano.  En spise-rapport fra Ceccano finner du i Riding in Tuscany.

Stakkars Karine som blir igjen i TOscana og passer SiToscana mens vi er borte.

Ikke helt klar til tur

Det er nå tre og et halvt døgn til vi må kjøre herfra om vi skal rekke fergen vi allerede har betalt som går fra Bari på lørdag eftermiddag.  Det er 850 km til Bari.

Det er å overdrive å si at Bamsefar er klar til å dra.  Faktisk er det dekning for å si at han overhodet ikke er klar.  Det er også dekning for å si at jeg begynner å bli nervøs.  Om fergen går fra oss er det ingen katastrofe.  Men jeg liker ikke å legge ut på en mange tusen kilometers ferie med en sykkel som har vært fullstendig demontert uten å få så mye som en eneste dag til å sjekke at alt er OK efter operasjonen.
Legg merke til at sideveksene er tatt av så når han kommer av bukken her hos BMW så det en del arbeid igjen før vi er klare til å dra avgårde.  Så skal det pakkes.  Og….

Non ti preoccupi – penso io sier mekanikeren mens han sindig venter på deler.

Neste fredag, om bare 10 dager, er planen at vi skal kjøre til Bari (850 km), ta ferge til Hellas, kjøre 14 dager rundt og ha ferie, ferge tilbake, og 850 km hjem.  I går, på vei hjem fra Firenze begynte clutchen å slippe.
Fordi motoren er bærende element er det en større operasjon å skifte clutchen.  Jeg som ikke har garasje er også avhengig av godt vær.  Umulig å gjøre det selv, med andre ord.

BMW sa at om jeg kommer med pasienten i morgen tidlig skal de kunne ha ham klar tirsdag eller onsdag.  Prisen blir minst 700 euro.

urk!

Om man ikke stopper her, da er det ikke en skikkelig tur!

Planen (min) var å kjøre på kryss og tvers i Chianti i dag.  Søndager er nemlig gode dager for å kjøre motorsykkel i Chianti.  De andre dagene er også gode dager for å kjøre motorsykkel i Chianti.  Men søndager er spesiellt gode dager.  Om ikke annet så fordi folk man treffer har fri og er hyggeligere enn vanlig.  Da smaker maten enda bedre, og det hele blir enda mer vellykket.

Men så blir det snakk om karnevalet i Viareggio, og derefter at Bodil har kommet hjem fra Norge.  Så da bestemmes det at sjåføren isteden skal ta Herskapet med i Garfagnana, stoppe for kaffe hos Bodil, og alt i tide til å få med seg paraden i Viareggio klokken tre.

Men slik skal det ikke gå, for vi blir forsinket.  Først av at vi aldri kommer oss avårde.  Dernest av uforutsette forsinkelser underveis.

“Vi” det er Sjefen og jeg, og våre amerikanske gjester.  De skal være her i tre måneder.  Ene og alene for å kjøre sykkel, oppleve våren i Toscana, og spise god mat.  Et godt ambisjonsnivå, synes nå jeg.  De har finansiert oppholdet ved å si opp jobbene sine.
Slikt står det respekt av.

Efter det obligatoriske stoppet ved Ponte della Maddalena svingte vi oss videre oppover dalen.  Jeg hadde glemt hvor mange svinger det er oppover her.  Kanskje skal vi ta med en del av strekningen her i Tuscany for Friends?  Fin-planleggingen gjenstår så alt er mulig.

Kaffe i ute i solen i Piazza al Serchio.  Hustruen og jeg har overnattet her en gang da vi grovt hadde undervurdert hvor langt man kan kjøre på én dag på veiene som er her.  Kjedelig hotell, men flott landsby.

Lunch i solskinnet

Over passet og ned på nordsiden.  Rett utenfor Aulla fant vi et lite albergo med en trattoria.  Maten var god, men ikke utsøkt.  Så vi gjør ikke noen stor innsats for å huske hvor det var. Men å spise ute, i solskinnet, det er nå herlig uansett.  Særlig i februar.
Forresten: deres crostata con ricotta var utsøkt.

Sne!

Nordover gjennom Garfagnana, sørover på Autostrada

Men om sannheten skal frem, og det skal den som regel, så må jeg vel fortelle at Garfagnana for tiden er omkranset av fjell med sne på.   Det ser ut som om det er godt med sne over 1.000 meter.    Jeg er glad dagens plan ikke inkluderer å passere over Appeninnene.

225 km på en flott søndag.
Klikk på kartet for å se alle detaljene.

Frokost

Jeg skal ikke trette deg ut med hvor synd det er på meg, her jeg hensleper dagene tynget av uendelige lister med nye arbeidsoppgaver.  Sisyfos er mitt andre navn; vi skal jo på ferie til Hellas så dette blir bra.
Men noen ganger, noen ganger skjer det at jeg selv får legge premissene helt og fullt.  Ikke ofte, men det skjer.
Når jeg får bestemme, da er valget enkelt å forstå, men ikke enkelt å ta:  Enten kjøre et sted for å spise en vidunderlig lunch, eller bare kjøre.  Problemet er at begge deler adds life.  Og for meg som snart er 50 år gammel er det viktig å add life.
Jeg velger å kjøre.

Alle dager må starte med en skikkelig frokost.  Dagens viktigste måltid, må vite.  Jeg har ikke sittet mye i ro den sisteuken, og derfor er kjøleskapet denne søndag morgenen så tomst som det vanligvis er på mandag morgen.  Men med litt hvitt brød, litt hjemmelaget syltetøy, en melkeskvett til cappuccino og et glass vann fra kilden er jeg reddet.
Jeg leter stadig efter nye matretter jeg kan glede Henne med.  Det er derfor jeg leser kokebøker til frokost.  Jeg håper forresten  at jeg alltid vil ønske å glede Henne.
Oppe i venstre hjørne?  En smekke.

Klokken er syv, to grader, halvfull tank, og 1150 rpm på tomgang. Kan man be om mer?

Det er iskaldt.  Og mørkt.  Jakken er ny og helt utmerket, men eftersom planen er å kjøre til Roma og det tar en fire-fem timer har jeg tatt på meg en tynn fleece under jakken.  Og, for å være sikker har jeg montert inn foret i buksen.  Jeg blir ikke så lett kald men fem timer på motorsykkel  i to grader, da må jeg nok ha for i både buksen og jakken.  Kan tenkes jeg kommer til å savne varmen i hålkene i dag – skriv det på listen av ting som må gjøres!
Det røde lyset på termometeret?  “Fare for frost”-varsel.

Hmmmmmm.......

Jeg har en tynn finlandshette (bumull) som jeg trer på meg under hjelmen.  Vindtett buf (Trond, er du der?) fra Louis og mine 14 år gamle vinterhansker.  Foret i hanskene er slitt vekk så de varmer ikke mye lengere.  I det minste er de vindtette.
Øreperopper og we’re ready to go.  Jeg er ganske fornøyd med at endringene jeg må gjøre for å kjøre i to grader er såpass små.

Jeg kommer meg ikke mange metrene ned bakken før visiret dugger igjen.  Jeg lar det være åpent en stund slik at det skal bli gjennomkaldt.  Og kanskje er det nettopp fordi jeg kjører uten visir at jeg legger merke til at bilene nede i Rezzano er…….
Da vi flyttet til Montemagno fortalte naboene at vi var heldige som skulle flytte opp i høyden.  Her oppe er det aldri frost, mens nede i Calci, det er det forferdelig.  Det sa de alle sammen.  Men det er sant!  Jeg forstår ikke hvordan det kan ha seg at vi aldri (i det minste ikke i de syv årene vi har bodd der oppe) har hatt is på rutene på bilen mens isen ligger tykk her nede.

Minus én grad

Her nede er det 1.1 under null.
Det er egentlig litt i minste laget for å ferdes i trafikken på motorsykkel.  Å bli moset av en bil på slitte sommerdekk var ikke det jeg hadde tenkt meg i dag.  Huston, we have a problem.  Jeg lar være å ta en sigarett mens jeg veier for og imot.  Det som til slutt avgjør er at jeg ikke kan tenke meg det er særlig mange ute på veiene en søndag morgen klokken syv.
Men er det ikke fire grader?  Nei, det er temperaturen “inne” som er frei grader.  Det vil si, målt i temometeret.  Og der det er festet, rett over oljekjøleren, blir det fort varmt.  I det minste “mindre kaldt”.

Fiskekrok fra Mustad

Ut på tur, aldri sur!
Hva annet kan man si?

Jeg lirker oss (Bamsefar og meg) ned forbi Calci, over elven ved Caprona, under jernbanen, og mot Fi-Pi-Li.  Det er ganske glatt så jeg tenner alt jeg har av lys.  Det er ganske mye og Bamsefar ser ut som et rullende juletre der han kommer.  Og om sannheten skal frem har jeg på meg den utmerkede vesten jeg fikk av Trond (Trond, er du der?).  Jeg unnlater å ta bilde av meg selv i den vesten.  For selv om det er vanskelig å tenke seg noe mer fuksjonellt så inngår farven ikke i mitt selvbilde.

Nesten ingen andre biler ute.

Nede i Navacchio ser jeg fiskekroken fra Mustad.  Den har jeg ikke sett på mange år.  På tide med et bilde.
Av en eller annen grunn står det en tre meter høy fiskekrok i stål i Navacchio.  På sokkelen står det Mustad.  Med logo og greier.  Mitt hjerte banker litt for Norge og Gjøvik.
Hustruen og jeg bodde en hel uke på Park Hotel i Gjøvik i 1985.  De hadde ikke lange nok senger så vi fikk madrasser på gulvet isteden.  Ah – det var tider det.

På Fi-Pi-Li er det (litt) trafikk og asfalten relativt tørr.  Jeg skrur opp farten og suser inn i soloppgangen.  Gjennom Livorno, langs kysten, forbi Cecina, soloppgang, og tid for kaffe.

Bamsefar i soloppgang

Temperaturen er nå tilbake til to grader over null.  Jeg orker ikke ta av meg ute så jeg går inn med fullt kjøreutstyr.  Det er godt og varmt, og når jeg får av meg noen lag kjenner jeg at jeg er ganske kald.  Særlig på hendene.  Faktisk er jeg stivfrosen på hendene.  Not good.  Knærne er fine, for der har jeg kne-varmerne av ull Hustruen engang gav meg.  Fremsiden av lårene er iskalde og jeg mistenker at buksen ikke lenger er vindtett.  Kald på nesen, men det er ventilasjon i hjelmen så det er ikke annet å vente.  Jeg er godt fornøyd med tilstanden efter to timers kjøring.  Kunne ha vært verre.  Dette blir en bra dag.

Cappuccino og en svoglia con ricotta.  Kan man be om mer?

Én stilig og én funksjonell BMW R.

Neste tank holder helt frem til Roma.  Jeg har ikke laget en angrepsplan så i en forstad er det tid for besøk på bar igjen.  Klokken har blitt halv ett.  Mellom andre ting leter jeg efter det perfekte sted å bo i Roma.  Problemet er at det er veldig dyrt  bo i sentrum, men enda dyrere med drosje.  Så jeg skal lete efter steder å bo i nærheten av endestasjonene på Metro’en.  Jeg plotter inn noen planer i Mr.  Zumo.

Ett sted må grensen gå.

En fyr iført jeans og en stilig kort kjørejakke kommer inn.  Han ser ut som om han er svært kald.  Han forteller at han er ute på årets første MC-tur og da han så en BMW måtte han stoppe for å slå av en prat.  Men på vei inn hadde han sett på Bamsefars kilometerteller.  Hans sykkel er en 2002 modell med åtte tusen km på telleren.  Det er 125.000 km mindre enn Bamsefar.  Han er veldig interessert i hvordan det er mulig å kjøre så langt.  Det tar litt tid før han tror meg når jeg forklarer at jeg ikke har kjørt to kvartaler, men gjennom halve landet nå i formiddag.  Fra Norge sier jeg, som om det forklarer alt.

Hans BMW R1200C er som ny.  Jeg er veldig svak for den sykkelen der.  Designet er helt utsøkt.  Den er upraktisk fordi den ikke har plass til hverken passasjer eller bagasje, men den er utra stilig.  Ved siden av en R1200C se Bamsefar ut som den traktoren han er.

Jeg suser videre inn til sentrum.  Trafikken i Roma er en utfordring, for å si det pent.  Men jeg kommer meg helskinnet frem til Battista.  Jeg tråler gatene, og som forventet finner jeg et B&B i gangavstand fra stasjonen.  Litt tid på Google viser at prisen er halvparten av tilsvarende ved Termini.

Fra Battista ser man kuppelen på Peterskirken.  Jeg kjører ned.  Den gule linjen er grensen mellom Vatikanstaten og Italia, så jeg holder meg på utenfor (eller innenfor, avhengig av ståsted).

Largo di Torre Argentina

Neste stopp er plassen som ikke er oppkalt efter landet Argentina, men efter byen som som het Argentatoratum og som nå heter Strabourg.  På plassen fremfor oss sa en mann engang “Et Tu, Brute?” før han døde.

Arcibasilica del Santissimo Salvatore e Santi Giovanni Battista ed Evangelista in Laterano

Obelix

Har man vært ved Peterskirken skal det bare mangle om man ikke også skal besøke den katolske kirkes aller helligste.  Den posisjonen har  altså ikke Peterskirken men St. Giovanni in Laterana.   Der holdt paven til i noe slikt som tusen år før han flyttet til andre siden av byen (Vatikanet).  Peterskirken er større, men her oppe på høyden er utsikten bedre.  Heller ikke her er det størrelsen som avgjør.

Trafikken er ikke efter min smak.  Jeg er glad jeg ikke behøver å ferdes i Roma sentrum på hverdager.

På plassen utenfor kirken står en 40 meter høy egyptisk obelix.  Den ble fraktet hit fra Egypt via Istanbul for 1.700 år siden.  Hvordan er det mulig?  Den veier 230 tonn.

Jeg parkerer Bamsefar og sitter lenge på Forum.  Jeg er i humør til å skrive brev.  Uten bord, penn og papir blir det med tanken.  Jeg er ikke blant dem som tror det er tanken som teller så jeg skal skrive når jeg kommer hjem.

Det lille stedet Hustruen og jeg fant i nærheten av Colloseum er stengt for ferie.  Da blir det ingen lunch. Ikke her i det minste.  Lunch med en kelner utkledt som gladiator er utelukket.

Richard Meier

Siste stopp er Romas mest diskuterte bygning.  Jeg, med min sofistikerte og velutdannede arkitektursmak  mener den er dustete.  Han har laget massevis av hvite bygninger med glassfasader.  Kunne han ikke laget noe annet denne gangen?  Hvorfor skal et museum i Roma se ut som det i Mucnhen og det i New York?  Men tempelet som står inn i bygningen er fantastisk.

799 km

via Aureila ned og via Cassia opp.  SS1 (Strada Statale 1; Riksvei 1) via Aurelia langs kysten går fremdeles der romerveien gikk.  SS2 via Cassia derimot ble flyttet i Middelalderen og går nå lengere vest enn den gjorde dengang.  Så man har ikke følelsen av å “kjøre i historien” på sammen måte.  Men via Cassia snirkler seg gjennom Chianti, og det hjelper jo litt.

Sånn går nå dagan.

Her i Italia er det EU-kontroll også på motorsykler. Det fikk jeg vite for tre år siden da vognkortet ble inndratt i en trafikkontroll fordi jeg aldri hadde vært inne til kontroll. Motorsykler skal inn hver annet år.

Det er altså tre år siden Bamsefar sist var inne så jeg er ett år for sent ute.  Hvordan skal man huske slikt når det ikke kommer noen påminnelse i posten? Uansett – vi troppet opp som avtalt i dag. Bryteren til venstre blinklys er litt vrien, og han bruker litt olje (og det er mer enn 60.000 km siden forrige kontroll), så jeg var litt nervøs. Men han passerte kontrollen uten merknader. Men ikke som jeg hadde tenkt.

Det som skjedde var følgende.
Jeg kjørte inn i hallen og satte ham opp på hovedstøtten. Jeg gikk noen meter unna og tenkte at nå ville jeg i normale tilfeller ha røkt en sigarett.  Kontrollen begynte med sjekk av dekk og felger. Alt ok.  Så er det avgass og lyd som skal undersøkes.  Da starter man motoren – naturlig nok. Men saken er den at Bamsefar har veldig store sidevesker, og nedi der finnes det både regntøy, verktøy, ekstra bensin, litt olje, og andre greier. Eller med andre ord: Han er litt baktung. Så dersom en kontrollør-dust trykker på startknappen uten å holde klutsjen helt inn, vel, da gjør han et byks fremover og kommer ned fra hovedstøtten helt på egen hånd.

Dio buono ropte dusten da en 280 kilos fulltanket Bamsefar gikk overende.  Og han skal takke sin Gud for at han rakk å hoppe unna.  Han kunne ha blitt stygt skadet der mellom Bamsefar i fritt fall, måleinstrumenter, ledninger, verktøy, og greier.  Heldigvis dundret ikke Bamsefar i gulvet for avgassmåleren og en PC tok av for fallet.  Men jeg vet egentlig ikke hva som ville ha vært best: Braket av Bamsefar mot sementen, eller den knasende lyden av Bamsefar mot eletronikk.

Dusten sto lamslått og så på mens jeg løftet Bamsefar på hjulene og spurte om han var OK (Bamsefar, altså).  Da situasjonen var under kontroll gikk dusten med stive ben ut på kontoret, stemplet vognkortet med “Neste kontroll i 2012″, og gav meg det uten ett ord.

Men vi er i Italia: ved utgangen ble jeg likevel avkrevet 64,20 euro for vel gjennomført kontroll.