GiroToscana

Når man er motorsykkel, som Bamsefar tross alt er, da er vel en rund dag heller en rund kjørelengde enn et visst antall dager eller år man ble skrudd sammen.

Ett hundre og femti tusen kilometer.  Hver eneste en av dem har tatt en bit av livet mitt.  Av livene våre; ikke glem av Hustruen er med!  Men kan bli helt rørt av å tenke over hvor mye Liv som er kondensert ned i tallet 150.004.

Vi hadde fri lørdag og søndag.  Vi rakk å kjøre 1.218 km.  Bildet visr noen av de 48 hårnålsvingene på østsiden av Passo dello Stelvio.  Det er 40 på vestsiden.

Likevel var oppkjøringen fra sør til Passo di Gavia mer imponerende.

Om vi ser bort fra damen som ligger i selve sengen så er det lite som er mer tiltrekkende å se fra en seng enn en terrasse med havet utenfor. Et bord som venter på et vannglass, og lyden av noen som setter seg stille ned i stolen for å nyte solen og utsikten. Som sagt så ligger kvinnen allerede i sengen og hva skal man da stå opp for?

Naturen setter grenser og til slutt må vi rett og slett stå opp.  Litt lett frokost på hotellet. Vi treffer en sveitser som har vært i Tromsø. Han blir litt skuffet for han hadde tenkt å øve sin italiensk.  Han får øvet sin engelsk isteden.

Vi lærer ellers at det frigjøringsdag i dag. Frigjøring fra den tyrkiske okkupasjonen. Verten minner også om at sommertiden begynnner lørdag. Eh, begynte ikke den forrige uke, spør vi og tenker med en viss avmakt på fergemannskapet som besøkte soverommet vårt i et uheldig øyeblikk. Neida, det er i Italia det, sier verten. Var kanskje båten til Igomenitsa i rute tross alt? At min nakne kropp sikkert har blitt en god historie i mannskapsmessa på ferga er det ikke noe å gjøre med.
Alle detaljer om fergemannskapet og min morgenstivhet, finnes i beskrivelsen av feriens tredje dag.

Men i dag er det feriens fjortende dag.  Det er torsdag 25. mars.  Vi er i byen Gytheio helt sør på Peloponnes.  Du kan komme rett til kartet.  Der finner du flere detaljer, og du vil se hvor bildene i teksten er tatt.

I går regnet det så vi fulgte ikke så nøye med på omgivelsene.  Nå ser vi at det ser ut som om de har søppelstreik her i byen.  Få ryddet opp i dette før sesongen begynner er mitt råd. Dere har ikke råd til flere problemer enn dere allerede har å hanskes med!

Legg ellers merke til bygningen bak gravemaskinen.  AKkurat som i Sør-Italia og på Sicilia er Hellas fylt opp av halvferdige, forlatte bygninger.  Det er ikke snakk om at mureren spiser lunch.  Her er hundrevis av millioner av euro saltet ned.  Jeg er villig til å vedde (en flaske Italiensk vin) på at slik død kapital enten er basert på en svart økonomi, eller så er det statlige midler.  Vi skal imidlertid lære mer om dette senere i dag.

Vi er på halvøya Mani.  Helt i sør, så langt sør som man kan komme på Peloponnes, der er Verdens Ende.  Hovedveien dit ned går på vestsiden av Mani.  Derfor er vi på østsiden.  Veien er av varierende kvalitet (for å si det pent).  Men det er slik vi liker det.

Til tross for alle fristelsene vi ble utsatt for kom vi oss avgårde klokken halv ti. Det har regnet hele natten men veien tørker snart opp. Som vi alltid gjør, så kjører vi en time før vi begynner å lete efter kaffe. Landsbyen heter Kotronas.  Valget er enkelt, for her finnes bare én eneste café.  Om vi kan kalle det en café.

Gamlemor tørker av det eneste bordet som står ute. Vi foretrekker å sitte her ute og se på havet heller enn å sitte inne og se på TV. Kaffen vi får servert er ikke verdt å snakke om. Utsikten er deilig, det er stille og været er fint. Vi unngår snakk om kaffen og vi drømmer om sigaretter isteden.  Jeg drømmer hvertfall om sigaretter.  Slike morgenstunder er farlige greier.

Havet er blikkstille og krystallklart.  Flott strand.  Det er krongelte å komme hit men jeg regner med at det likevel er mye folk her om sommeren.  Vi er bare et par timer fra Athen.  Dersom du vil kjøre hit setter du nese mot N36.61954 E22.49442.  Kaffen, dog, er ikke noe å snakke om.

De feirer frigjøringsdagen.  Litt som syttendemai.  Litt.  Men flagg og dresskledde menn, det ser vi.  De feirer frigjøringsdagen og jeg tok det for gitt at det var slutten på andre verdenskrig.  Der kan man se hvor mye man vet.

Vi ser også to esler som er på vei hjem. Det minner meg om Tage-indikatoren for landbruksøkonomi. Den sier at lønnsomheten i jordbruket, og derfor muligheten til å leve av det uten subsidier, er omvendt proposjonalt med antall esler man ser i gatene. Jo flere esler jo dårligere økonomi. Sist jeg så et esel var på Sicilia.

QED.

Mani er er «finger» som stikker ut i havet rett sørover. Helt sør på Mani er altså Verdens Ende.  Vi svinger oss sakte men sikkert sørover.

Med norske øyne er det ufattelig karrig her. Vinteren er over og jeg vil tro at det de skal ha av regn her i år, det har de fått. Nå starter sommeren, heten og tørken. Det er sannelig ikke mye å leve av her. Bare knauser med noen gresstuster på. Håper havet er rikt på fisk og sjømat. Tatt i betraktning hvor karrig det er, så er det forbausende mange landsbyer her. Alle sammen består av en liten klynge med tårn. De fleste ligger langt fra sjøen. Det var tydeligvis derfra problemene kom.  Ikke lett å leve av havet om du ikke kan ha landsbyen nede ved havet.

Denne halvøyen har natur vi har glede av. Tidligere har vi latt oss lure til å besøke «vakre» steder som betraktes som vakre ene og alene fordi de er uberørte. Men er man fra Norge har man sett så mye uberørt natur at man er impregnert. Natur er vakkert, greit nok, men vi blir ikke imponert over at den ikke er bygget ned. Her, derimot, er det neppe uberørt natur i hundrevis av mils omkrets. Men fordi den er så anderledes enn det vi har i Norge, er den spennende.

Jeg er mye mer fasinert av kulturlandskap enn uberørt natur. Kulturlandskapet viser kulturen. Viser mennesker. Mennesker er viktigere enn natur.   Natur er vakkert men mennesker lever. Naturen lever ikke, den bare er.

Her er ingen murpuss, ingen maling, bare stein stablet oppå hverandre.  Tydeligvis ikke ressurser her til luksus.  Jeg tror vi skal takke oss lykkelig for at vi kan kjøre forbi med motorsykkel og ikke måtte finne utkomme her for noen hundre år siden.

Det er forresten slik forestilte meg Hellas. Nå vet jeg jo at de har både skogkledte åser i massevis, og mer sne enn godt er.

En ting Norge har, som jeg savner i Italia, det er at havet starter mykt. Du møter det salte vannet lenge før du ser ut over havet. Det er en slags «glidende» overgang mellom land og hav. En myk innføring i det som skal komme.  Enten du nå kommer fra havet og inn mot land, eller forlater fjellet for å møte vannet.  I Italia finnes det ikke noe slikt.  Der er stranden rett som en strek.  På ene siden land, på den andre hav. Men Hellas har overgangen i orden. Det er slik havet skal være, synes jeg.

Vannet er krystallklart og blått slik vann i Hellas skal være.

Vi møter ytterligere to økonomiske indikatorer. Tyder ikke bra. Det er ikke tilstrekkelig å tilføre kunstgjødsel og ny slåmaskin til det landbruket her.  Huset er uferdig og forlatt.  Som så mange andre.

Hva kan man leve av her?  Vi ser ingen havner, ingen anlegg for turisme (og veien vi kjører på inviterer ikke til det heller), ingen industri, ingenting.  Stille før stormen?  Ikke bra.

Det er mange, mange svinger og humper i veien før vi endelig kommer til Verdens Ende.  Det har blitt litt overskyet (eller så er jeg ikke flink nok i mørkerommet til å få frem bildets potensiale).  Derfor viser ikke bildene hvor klart vannet er her.  Det ser like stålgrått og kaldt ut som i Kvaløyvågen.  Men det er hverken like stålgrått eller like kaldt som i Kvaløyvågen.

Det er tre skilt.  Det store brune sier “Sanctuary and Death Oracle of Poseidon Tainarios”.  Det ene gule sier “Hypno – Oracle” og det andre sier “Taenarus Neptune”.  Mer enn som så har ikke Hellas å tilby oss her på Verdens Ende.

OK, jeg har tidligere skrytt av alle skiltene som er satt opp overalt.  På ene siden er jeg imponert over at de har tatt seg råd til å skilte alt mellom himmel og jord for å glede turistene; Gudene skal vite at de har andre ting å bruke penger på.  På den andre siden er jeg (urettmessig) skuffet over at de ikke har satt opp et mer informativt skilt akkurat her akkurat nå.

Da vi besøkte den andre enden av verden (Nordkapp) den 15. juli 1988 måtte vi betale 150 kroner for én bil med to voksne og to (norske!) barn.  Antar det er dyrere å ta med barn som ikke er norske!  150 kroner var en del penger dengag; jeg husker at diesel kostet omlag tre kroner literen.  I dag koster det over 500 kroner å fylle 50 liter diesel.  Uansett – det er gratis å besøke denne enden av verden.
Jeg klager ikke!

Der er det knapt mulig å snu en bil.  Eller med andre ord: Hit kommer det ingen turistbusser.  Det er jo forsåvidt bra (for oss).  Men det betyr også at her blir det ingen økonomisk aktivitet.  Det er ikke så bra.

Kanskje er det den voldsomme kontrasten som gjør at jeg er litt euforisk. For å se én ting må man skape kontrast til en annen ting. Jo fler plan man kan skape kontraster, jo mer ser man. Her er vi altså på en ytterlighet. Det andre ytterligheten, det er Nordkapp.

Her på Tainarios er vi på et gammelt sted. Folk har kommet hit i mer enn to tusen år. For å spørre orakelet om råd, for å ofre gaver til Poseidon, og de siste tusen år som turister. Nordkapp, som kontrast, er et moderne sted. Et sted med hundre års historie (kongen av Siam i 1907). Samme men diametralt motsatte egenskaper (to verdier i samme kategori ville Herman Ruge Jervel ha sagt). Mens Nordkapp i sin ende har alt en moderne verden krever, inklusive en undersjøisk tunnel, panoramavinduer, kino med surround-sound, har man i denne enden intet. Det går knapt vei hit; til Nordkapp en undersjøisk tunnell.

Her er en fantastisk idé til en bok: «Veien til verdens ender. En reise fra én ende til en annen.»

Tema i boken vil være et kjærlighetsforhold som går mot slutten. De to hovedpersonene ser det ikke selv, men de sliter på hverandre. Det er vanen og ubehaget ved å gjøre det slutt som holder dem sammen. Handlingen er at de reiser på ferie fra ene enden av verden til den andre. På slutten nærmer de seg veiens ende på mange måter. Eftersom kjærlighetsforholdet er på vei nedover er fra nord til sør tingen. Det går nedover på mange måter.

Om jeg nå lærer meg å skive litt fortere kan jeg på seks måneder skrive seks bind om deres kamp for å redde forholdet. Vi har jo lært at tekst ikke trenger å være gjennomarbeidet for å bli hyllet av kritikere og bokkjøpere over det ganske land. Kjærstad er min helt i akkurat den saken.

Et stykke fra Verdens Ende ligger en liten taverna.  Tavernaen er eneste tegn på at det kommer folk til Verdens Ende i det hele tatt. På denne tiden av året er det ingen gjester. Mor sitter på terrassen og renser en slags kål. Klokken er litt over tolv så det skal være lunch om et par timer får vi tro.

Efter at Styrmann har sett på tempelet blir det litt uro ombord.  Det er denne vanskelige tiden.  Det er for tidlig for lunch, men vi er likevel sugne på ett eller annet.  Ikke for mye, men heller ikke for lite.

Kapteinen, som tross alt er Kaptein og har ansvaret, hun tar ansvar.  Hun finner frem ordboken og spør myndig om vi kan få kaffe og en kake av noe slag. Noe søtt til kaffen.  Hun kommer fornøyd tilbake – alt ordner seg sier hun.

Hennes gresk trenger nok en oppstrammer. Vi får servert “kaffe”, brød og nykokt kål. Med sitroner.  Regner med at Gamlemor har en historie å fortelle resten av familien over middagsbordet.  Om turistene som ville ha nykokt kål til kaffen!  I denne historien er vi i det minste påkledt.

Vi spiser opp kålen.  Ingen skal si at vi er kresne og ikke spiser maten som serveres. Dette er jo som Coitus Interruptus. Litt mat i lunch-tiden, men ikke tilstrekkelig for å oppnå tilfredsstillelse. Godt vi ikke har tro på at slike metoder i sin alminnelighet.

[Her er vi rett og slett nødt til å ta et sidesprang (no pun intended).  Wikipedia melder følgende om Coitus Interuptus: Like many methods of birth control, reliable effect is achieved only by correct and consistent use. Godt å vite.]

På ADVrider.com har vi holdt en tråd i live om å kjøre i Hellas nå i vår.  Der har vi gjort avtaler med flere grekere om å treffe dem underveis.  Vi har allerede spist sammen med to.  Å treffe folk i deres eget miljø er verdt en reise i seg selv.

Dagens avtale er i Kalamata nå i kveld. Den godeste Castironhead (brukernavnet betyr sikker noe) har ordnet hotellrom til oss og vi gleder oss til å treffe ham. Vi starter på turen nordover. Det er fremdeles karrig.  Det er mye å si om “venner på Internett”, men spennende, det er det.

Vi kjører nordover.  Det ligger en og annen landsby nede ved veien, men vi ser ingenting som kan minne om en trattoria (eller taverna som det vel heter her).  Vi begynner å bli bekymret for lunchen.  Litt kål til “kaffen” er ingen lunch å snakke om.  Vi ler godt av den kombinasjonen mange ganger.
Tenk, de som reiser til Syden de opplever aldri slikt.  I lunchen går de til et oppdekkede koldtbord, og i middagstiden går de rundt hjørnet og tror de finner et sted “hvor bare grekere går”.  Vi vet hvordan det fungerer for vi har også vært i Syden.  Første gangen (to gangene?) vi reiste til Thailand gjorde vi det slik.  Fungerte jo det også.  Men vi opplevde aldri kål og “kaffe”, og historiene vi kan fortelle fra de turene har mer med oss å gjøre enn om Thailand.

Til slutt  finner vi en meget enkel Taverna. Det er ett eneste stort rom. Kjøkkenet er i den ene enden. Gamlemor koker mens datteren skjærer opp mat til barnebarna. Ved et annet bord sitter to menn. Det ser ut som om det er svigersønnen og hans far.  Det er to andre bord å velge mellom.  Ett ved vinduet, og ett inne i rommet.  Det er det hele.

Efter kål-episoden tidligere i dag er jeg litt skeptisk til Kapteinens forhandlinger på gresk.  Men her er det enkelt: Vi kan få det de selv skal spise til lunch.  Vi får håpe at vi (for en passe definisjon av “vi”) har forstått det riktig.

Det lukter frityr og vi begynner å bli skeptisk.  At “rødspette” i Norge alltid er påført en (meget) tykk panering før den friteres er for å skjule at det er vanskelig å fritere.  Men, vi skal bare reise hjem om vi ikke liker maten.  For friteringen her, den er rett og slett perfekt!  Perfekt mat laget på det mest umoderne kjøkken jeg har sett siden jeg var på omvisning på Folkemuseet for flere tiår siden.

Det er en halv kylling og en stor fiskefilét som er perfekt fritert (nevnte jeg at friteringen er perfekt?).  Det serveres med litt olivenolje og en liten klatt potetmos.  Det er det hele.  Smakene er rike, fulle, og det er bare naturlig at det ikke står salt og pepper på bordet.  Heller ikke grillkrydder, ketsjup (hvordan det nå staves på norsk for tiden), dipp, eller noe annet.  Kyllingen og fisken skal nytes slik den er.

Vi har en god halvtime der ved vinduet.  Vi trenger ikke kelner i dress og fire glass av krystall for å bli lykkelig?  Dette er noe av det beste vi har spist her i Hellas.  Og vi tviler sterkt på at det kan bli bedre.

Da vi skal dra kommer barna til for å se.  De har spist og lekt omkring under hele lunchen.  Den minste ser ut som om han snart skal ta deg en dupp.

Hva annet kan vi snakke om når vi kjører videre enn Livia? Vi ringer til foreldrene for å sjekke at alt er OK. Vi bor jo i et land (Italia) hvor ingen får barn lenger. For å si det mildt er den politiske ledelsen ikke kjent for sine analytiske evner. Men når det fødes mindre enn ett barn per kvinne, hvordan skal det gå? Bare for å opprettholde befolkningen må man jo ha mer enn to barn per kvinne. I Italia har de flotte motorveier men ikke barnehaver. Gode pensjoner men ikke barnetrygd.

Jeg snakket med en ung (<30 år) kvinne  forleden om dette.  Hun er utdannet lege.  Hun sa at statistikken er helt misvisende.  Situasjonen er mye verre enn man får inntrykk av.  Saken er at når man snakken om antallet barn per kvinne, da ser på alle kvinner over 18 år.  Men i gruppen som nå er over 40 hadde “mange” fått sitt første barn da de var 30.  Nå, sa hun, er det mindre enn 20% av alle kvinner som har fått sitt første barn når de er 30.  Og ingen av de 20% har utdannelse.

Det er tragisk. Intet mindre.

Vi har ikke lyst på “kaffe”.  Eftersom vi nærmer oss en stor by, må det da gå an å få kaffe.  Neste landsby har svaret.  Fantastisk lunch, og nå kaffe og kake.  Kan tilværelsen bli bedre?

Vi fortsetter nordover mot Kalamata.  Efter litt SMS-ing avtaler vi å møte Castironhead utenfor byen.  Vi stopper på en bar, drikker “kaffe” og soler oss mens vi venter.

Han kommer som avtalt, kjørende på en ultra-stilig 1951-modell BMW.

Han har som sagt ordnet hotellrom til oss; følg meg sier han.  Mens vi kjører gjennom byen peker han ut ting han vil at vi skal legge merke til. Vi følger med og forsøker å huske hva han pekte på slik at vi kan spørre efterpå.  Men det blir raskt i meste laget og vi gir opp.  Vi snakker om hvordan det er å være lokal-patriot (”I det huset vokste borgermesteren opp!”).

Vel fremme spør vi hva han pekte ut til oss. Peke? Jeg peker ikke, jeg «blinker».
Blinklysene var ikke oppfunnet i 1951. Han rekker ut hånden for å «blinke».  Så mye for vår tolkning av de lokale skikker.

Vi setter stor pris på at han har hjelm på hodet også her inne i byen. Her er trolig en mann vi kan kommunisere med.  Vi er i klart mindretall der vi kjører med hvelm. Hjelm var kanskje heller ikke oppfunnet i 1951. Vi skal treffes igjen til middag, men først får vi hjelp til å planlegge morgendagen.

Vi nærmer oss slutten av ferien.  Fergen tilbake til Italia går i overimorgen.  Så i morgen må vi komme oss til Patras.  Vi er helt sør på Peloponnes mens Patras ligger i Nord.  Mellom oss og Patras er det uendelig mye å se.  Men Castrionhead råder oss til å prioritere Olympia.  Det helligste stedet for De Gamle Grekere.  Relativt godt bevart, god infrastrutktur, lett å finne, og tross alt på UNESCOs liste.  Høres bra ut for oss.
Vi diskuterer forskjellige veivalg.  Han er en realistisk type; det er tungt med de som sier “du må se alt, du rekker alt i løpet av én dag, ikke tenk på i morgen, planlegg å se alt”.  Det er mange av dem.  Han er ikke slik.  Så når han sier at vi bør se Olympia, ja da drar vi til Olympia.  Selv om dette ikke skal være en “museum og ruin”-tur.

Hotellet har trådløs, men den unge mannen i resepsjonen kjenner ikke koden. Da er vi like langt.  Godt vi har avtale om å møte Catrionhead til middag.

Vi regner med at her er en som kan si noe nytt og konstruktivt om krisen.  Og det kan han. Det er befriende å høre om krisen uten at Tyskland dras inn i årsakssammenhengen.
Men han tegner et mye dystrere bilde av situasjonen enn jeg hadde forestilt meg. I særdeleshet peker han på at Hellas har lånefinansiert en betydelig vekst i levestandarden gjennom mange år.  Faktisk har veksten i reallønnen i Hellas vokst mer enn noe annet sted i EU.

Problemet er at det ikke er dekning i økonomien for den økningen som er gjennomført. Det vil si at det må velstandsreduksjoner til. Man kan tenke seg hva det kommer til å bety. Vi mennesker føler jo at vi blir fattigere når økningen i velstanden går mindre fort enn før. Her snakker vi reell nedgang.  Han forteller at alt dette i bunn og grunn er velkjent, men det er ikke en situasjonen folk vil kjenne seg igjen i.  Det ingen vil kjenne seg igjen i, det blir heller ikke en del av den offentlige diskusjonen.  Ingen vil være den som blir talsmann for dårlige nyheter.  Bedre å la andre gjøre det.

Merkel, foreslår jeg.  Nettopp, svarer han

Hva med landets unge? Erfaring fra alle land viser at de middelaldrende, det er de som bestemmer i samfunnet. De er nå bekymret for sine pensjoner, for hjemmesykepleien, aldershjemmene. Da er det ikke mange igjen som tenker på de unge. Som tenker på bærebjelken i fremtiden.  Han er bekymret for landets unge. Og om landet ikke tar vare på de unge, da tar ikke de unge vare på landet.  Vi har en lang tradisjon for å emigrere til USA, til Canada, Australa, hvor som helst.  Men det er nå vi trenger at folk blir her og hjelper til.

Han beklager på vegne av sitt land at man ikke bør bruket ordet Makedonia.

Vi spiser mezedhes. Kanskje merenda, det italiensk ordet for «litt mat, utenom måltidet» kommer fra mezedhes (eller omvendt). Vi ville aldri har greid å bestille dette på egen hånd. Heldigvis snakker vi ikke bare om krisen. Castrionhead skal til Skandinavia til sommeren. Jeg må huske å holde meg informert om hvordan det går på den turen.

Takk til Mr. Castironhead for å ta i mot oss i Kalamata, for å snakke med oss i timesvis selv om hans beste venn hadde fødselsdag, for å hjelpe oss finne fantastisk mat, og å gi oss et mer nyansert bilde av krisen. Du har en herlig gammel BMW!

Efter en hyggelig kveld går vi tilbake til hotellet. Det har et høyt ambisjonsnivå det ikke greier å leve opp til. Men det er greit. Vi drikker italiensk San Buca som en søt forberedelse til det som venter.

Vi kjørte 196 km i dag.  Klikk på kartet for detaljer om hvor bildene ble tatt.

I morgen, på feriens nest siste dag, drar vi til Olympia og treffer en fantastisk fyr fra ADVrider.com.

Efter gårdagens hviledag skal det bli godt å kjøre motorsykkel igjen.  For å sitere Eriksen: Mennesket har ikke røtter, det har føtter.  Dagens plan er å komme helt til Verdens Ende.  Isteden ender vi opp med å møte en gråtende kelner.  Det er onsdag 24. mars, på feriens 13. dag.

Om det er jeg som har gjort noe galt, eller om hun har ligget i en dårlig stilling, uansett så sover ikke Hustruen godt denne  natten. Hun våkner med vondt i ryggen. Akkurat som på feriens andre dag. Jeg trøster meg med at hun bruker «vondt i ryggen»-argumentet for å ta det med ro om morgenen og ikke om kvelden.  Det klassiske er kanskje “vondt i hodet”?  Slikt vet jeg heldigvis ingenting om.  Man får være sette pris på de gleder man har her i verden.

Vi pakker sammen sakene i sakte tempo, stabler dem på sykkelen, og kjører ut av gamlebyen. Akkurat der den nye og den gamle byen møtes der er det en stor plass. Et perfekt sted for frokost.

Om drosjene i Drama var gule som i New York er de vinrøde i Nafplio. Bildet viser greske drosjer. De er alle relativt nye og de er alle Mercedes. En av dem er en Mercedes S63 AMG. Det bør koste mange hundre euro å sette seg inn i en helt ny Mercedes S63 AGM. Men det gjør det neppe. Krise?

Dagens plan er å kjøre mot Verdens ende. Helt syd på Peloponnes. Der sluttet verden.  Der er en grotte.  I bunnen av den, kan vi lese, starter veien som leder til Hades, og til bredden av elven Styx.  Der venter fergemannen.

Men vi kommer oss neppe helt til verdens ende i dag. Vi har ikke kjørt mer enn en times tid når vi møter en regndråpe. Vår første greske regndråpe. Vi søker tilflukt på en kombinert bar, bensinstasjon, butikk og lanbruksmaskinreparatør. Det regner ikke mye, bare noen dråper. Vi sitter en stund.  Drikker”kaffe”.

Det er begrenset hvor lenge man kan sitte og se på noen få regndråper. Det er ikke vanskelig å motivere seg for å se på styrtregn. Men en og annen liten dråpe? Hvor lenge? I det minste ikke vi. Det blir liksom ikke skikkelig regn, og det blir liksom ikke gresk vær heller (sol). Off we go!

Vi lider ingen nød der vi svinger oss gjennom landskapet.  Igjen snakker vi om hvor lite trafikk det er. Lite trafikk i sin alminnelighet, og ingen lastebiler.  Ingen tegn på økonomisk aktivitet i det hele tatt.  Ikke så vi aktivitet i nord, og ikke ser vi det her i sør.  Det tyder ikke bra, dette her.

Jeg leste engang at å være profet er som å være den eneste edru på en fyllefest.  Man forsøker å få deltagerne til å se ting de ikke gidder å bli brydd med, selv om de kunne se det om de ville.  En fest-brems av høyeste orden.  Vi går i  butikkene her i Hellas og ser på alt som ligger i hyllene som er laget andre steder.  Bortsett fra Feta og olivenolje.

Vi kommer til et stort skilt.  Det ser nesten ut som om det står det samme to ganger.  Noen få bokstaver er endret.  Dialekt?  Uansett forstår vi ingenting.  Men jeg har veisperringen fra forleden dag frisk i minne og lover meg selv å kjøre enda mer forsiktig enn vanlig resten av dagen.

Vi kjører uten mål og mening i den generelle retningen til Verdens Ende. Vi kommer inn i en trang dal. Egentlig mer et juv enn en dal.  Bra veidekke, og jeg glemmer nok det der med å ta det veldig med ro.  Vi suser oppover dalen.  Det regner ikke, men det er heller ikke oppholdsvær.  Eller i praktiske termer: Ikke nok til å ta på regntøy men for mye til at det er tørr veibane.

Vi kommer rundt en sving og forstår vi er på et velkjent sted. Vi har begge sett bilder av dette klosteret som er limt fast i fjellveggen. Vi har kjørt ganske lenge i «villmarken» så før bilveien kom, lå dette svært ensomt til der oppe. Kanskje kan man se så langt som til havet, men noen bebyggelse ser de neppe. Vi står en stund der i svingen og ser på bygningene der oppe. Ikke en eneste bil kjører forbi. Det er absolutt lavsesong nå to uker før påske.

Litt søking forteller at det er et kloster, og at det heter Moni Penagias Elonis. Ellers er det lite informasjon å finne.  Vi er jo så moderne: Når Google sier det ikke er noe å finne, da konklluderer vi med at det ikke er noe å finne.  Slik har det blitt.  Det er heller ikke noe skilt som kan fortelle hva vi ser.  Du vet, informasjon til turister.  Pengesekkene dere burde forsøke å melke.

Ellers er det med glede jeg noterer at villmarken her er fullstendig ødelagt av en monstermast.  Jeg leser nemlig i norske medier at nikkers-adelen ikke vil minnes om sitt virkelige liv og sin sivilisasjon.  De vil ha digre broer som spenner tvers over fjorder og sund slik at de kan komme seg raskt til hytta.  Men at Bergen skal få strøm, nei det blir For Meget å be om.  Lurer forresten på at de millionene det kommer til å koste å la populismen om monstermastene få vinne frem, om de  millionene må betales av alle landets strømkunder eller bare de som skal få strøm fra dem.

Veien går opp, opp, opp, opp. Været bestemmer seg til slutt, og det begynner å regne. Temperaturen synker med under ti grader. Kapteinen begynner å trekke Styrmanns avgjørelser om rutevalg i tvil. Men vi har liksom kjørt oss inn i et hjørne. Nå er det enten å snu og kjøre tilbake (minst en time) eller fortsette. Mr. Zumo indikerer at det ikke skal være så langt. Til slutt kommer vi til Kosmas. Den ligger på toppen; herfra er det bare nedover. Kosmas er en liten landsby, men har en flott piazza med store trær som på dager med bedre vær sikkert gir herlig skygge.  Plassen er omgitt av barer og spisesteder. Alle unntatt ett er stengt.

Det eneste som er åpent, ligger innerst i en trang passasje.  Røyken stiger inviterende opp fra en pipe, vinduene er dugget helt igjen (tegn på at det er varmt der inne), så vi går inn.

Der inne ser det ut som en privat spisestue, og til de grader overfylt at det er vanskelig å bevege seg omkring.  Det er bare seks bord.  Ved ett av dem sitter to menn.  De ser ut som om de har sittet der en stund.  Kelneren er en meget (!) furet og værbitt liten mann.

Her er det ingen som snakker engelsk.  I det minste ikke tilstrekkelig til å kunne føre en samtale av noe slag.  Men det lukter kjempegodt.  Med fingerspråk får hun fortalt av vi er sultne, våte og kalde, at det lukter mat, og om vi kan spise her.

Alt løser seg.

Hvem skulle kunne ha trodd at her, i Kosmas oppe på et fjell en regntung dag, langt utenfor sesongen og langt utenfor noe sted noen noen sinne har hørt om, her i Kosmas får vi den beste maten vi fikk noe sted i Hellas?  Det er sauekjøtt som har kokt i timesvis med grønnsaker.  Resulatetet er ikke bare en kraft så god som bare tålmodig koking kan gi, det er også denne lukten som fyller hele lokalet til randen.

Kjøttet er ikke smaksløst lammekjøtt, men fra en sau som har tilbrakt livet i fjellet.  Så mye smak er det ikke mulig å samle på ett sted på noen annen måte.  I tilegg kan man ikke tenke seg bedre mat på en dag som dette.  Det er kalt ute.  Her inne er det varmt, maten er varm, og vi føler oss lykkelige.  Og heldige!

Kelneren røyker intenst.  Han tenner ikke sigaretten med den forrige, men det er ikke langt unna.  Han smiler ikke.  Faktisk ser han veldig trist ut.  Den ene av de to mennene ved det andre bordet er full.  Han og kelneren prater sammen hele tiden.  Samtalen høres ikke hjertelig ut.  Den unge fulle mannen kjefter på kelneren.  Den andre sitter og ser på det hele uten å være involvert.  Ikke sier han noe, ikke tar han stilling, han bare sitter der og hører på.

Det er ikke en norsk ropende fyllik vi har med å gjøre, men en ung mann som lever et trist liv.  Han drikker for å glemme at han bor i Kosmas, at han ikke har dame, at han ikke har jobb, og at det regner.  Han kjefter på kelneren av en eller annen grunn vi ikke forstår.  Kelneren sier ikke så mye.  Som om han egentlig er enig i det den unge sier.  Han ser trist ut.  Vi forstår ingenting så vi konsentrerer oss isteden om den fantastiske maten.

Efter å ha latt det hele synke ned, spør vi om vi kan få kaffe.  Han fyller “varmt” vann fra en stor kjele som står på ovnen i en liten kjele. Så rører han i det jeg regner med er finmalt kaffe, før det serveres.

Resultatet er ekte gresk kaffe. Som  resten av verden riktignok kaller tyrkisk kaffe. Den blir hverken bedre eller årligere  av å skifte opprinnelse fra Hellas til Tyrkia (eller andre veien).  Men maten var så god at et kulturell misforståelse som den greske “kaffen” ikke får ødelegge vårt humør.

Kelneren fyller en stor tallerken med suppe, setter den og et vannglass på et brett, sier noe til oss som vi ikke forstår (helt gresk), får masse kjeft av den unge mannen, og går ut i regnet.  Den fulle er åpenbart helt oppgitt.  Han snakker intenst til sin partner som ikke svarer.  Han rister på hodet, og snakker intenst også til oss.

Vi er egentlig klar til å dra videre.  Men vi kan ikke betale når kelneren ikke er her.   Minuttene går, og vi setter oss bedre til rette.  Man blir døsig av å høre på at det regner.

En halvtime senere kommer kelneren tilbake. Han strigråter. Den tynne kroppen hulker og tårene renner nedover ansiktet. Han tar av bordet vårt, rydder bort, og hulker. Vi vet ikke riktig hva vi skal gjøre. Den unge mannen kjefter hele tiden på ham.

Vi forsøker å forstå. Han peker på bilder av et ungt par og et barn. Den unge mannen roper og vi tror vi forstår at mannen på bildet er sønnen hans og at han er bestefar til barnet. Men så peker han mange ganger på hodet sitt og på (det vi tror er) sønnen, og gråter og gråter. Vi vet ikke om han mener at han tenker på sønnen, om sønnen har begått selvmord, eller noe helt annet.

Og så er det ett eller med mamma. Han sier noe om mamma (om det er hans mamma forstår vi ikke), viser to fingre og peker på bena sine om og om igjen mens han gråter. Kanskje vil han fortelle at mamma har måttet amputere bena? Eller noe helt annet. Hele tiden kjefter den unge mannen på ham. Som om kelneren gjør eller har gjort noe helt ufattelig stupid.

Efter en stund roer det hele seg ned. Kelneren tørker tårene. Den unge mannen får enda en øl til å drukne sine egne sorger.  Det ser ut som om han trenger det.  Det er ikke bare kelneren som har ting å slite med, ser det ut som.

Vi gjør oss klare til å dra. Jeg føler meg ufattelig stor, sterk og robust i forhold til denne lille mannen. Men det er godt mulig synet bedrar. Trolig bærer han ting på skuldrene som ville trykket oss andre sønder og sammen. Her er det ikke behov for nasjonalister eller folk som banker opp barna sine på åpen gate for å skape problemer. Livet ser ut til å ha mer enn nok i bakhånd uten å trenge hjelp.

Det er akkurat det jeg forsøkte å si tidligere. Du kan havne i uføret selv uten å ha nasjonalister til å dytte deg utenfor stupet. Du gjør så godt du kan, men så blir støtten du har i livet drept i en bilulykke. For eksempel. Eller din eneste sønn begår selvmord. Kreft. Eller hva som helst. Menyen av ting som kan skje når som helst og som ikke er så lett å hanskes med, er nesten uendelig. Og så må vi i tillegg møte nasjonalisten ved Løven.  Og en mor som slår en fireåring i ansiktet.  Herregud, hvordan skal man holde det ut?

Vi takker for oss så godt vi kan, jeg holder ham lenge i hånden og sier på norsk at jeg håper ting ordner seg, vi peker på magen og forklare at vi har spist meget bra.  Livet går videre, og vi skal reise.

Vi skal akkurat til å klatre opp på sykkelen da den fulle unge mannen kommer løpende ut. Han indikerer at Sissel ikke skal sette seg på det våte setet. Han skal hente en klut. Han sjangler over plassen og forsvinner inn mellom noen hus. Vi ser på hverandre, sukker, og hun klatrer ombord. Vi kan ikke stå her i regnet og vente på at en full fyr skal finne en klut. Da vi kjører avgårde har han fremdeles ikke kommet tilbake. Jeg håper han ikke lar episoden gå ut over vår gråtende kelner.

Det regner og vi kjører i stillhet videre.  Veien går ned, ned, ned.  En herlig MC-vei.  Men vi sitter begge i egne tanker.  Jeg tenker på negative ting.  Ikke bra.  Det blir ikke bedre da vi kommer til stedet der en ung mann mistet livet i 2005.  Litt i meste laget, kanskje.  Men for alt jeg vet er det hans fem barn som har satt opp monumentet.  Om ikke annet minner det meg igjen på hvor lett det hele kan ta slutt.

Vi kommer ned til sjøen igjen.  Det regner.  I Gytheio stopper vi ved en bar.  Vel inne oppdager vi at de har rom.  Baren er en del av Hotel Saga.  Saga? Det regner og Hustruen spør hva et rom koster. Jeg smiler litt i skjegget: Et par kommer på motorsykkel midt på dagen. Tar en kaffe. Snakker litt seg i mellom, og spør om det er mulig å leie et rom.  Nesten som å være tenåring igjen.  Hun får et godt tilbud: 40 euro per natt inklusive fri tilgang til Internett.

Restaurant har de også.  Legg merke til blekkspruten som henger på tørk fra markisen!

Verten forteller at det er helligdag i morgen (25. mars).  Jeg drar ut før middag og fyller tanken.  Vi har ikke sett så mange stasjoner med automat så det kan være godt å være litt forberedt.  Vi er jo hele tiden på landsbygden.

Til antipasti brød og det som nok best beskrives som majones. Ikke noe for oss. Men som hovedrett en fiskesuppe (til venstre) og ris med store reker. Risen var intet mindre enn fantastisk. Isteden for dessert fikk jeg en ekte grappa.

Efter middag suser jeg over til ADVrider.com. Der avtaler vi med Castrionhead at han skal ordne oss et hotellrom i Kalamata. Dit vil det være perfekt å komme efter at vi har vært ved Verdens Ende i morgen formiddag.  Så, endelig, er det tid for sengen.

Bare 165 km i dag.

Link til kartet med bildene plassert inn er her.

Det er alltid en pris å betale. Bruker man natten til andre ting enn å sove, da kommer man seg ikke avgårde tidlig om morgenen. Ikke slik å forstå at det ikke er verdt det, men vi liker å kjøre om formiddagen.  Livet er for kort; hvordan skal man rekke alt?  Klokken er halv elleve når jeg endelig pakker bagasjen ned i veskene. I dag skal vi til Peloponnes.

Det er mandag 22. mars.  Det er ellevte dag av vår ferie i Hellas.  Vi har overnattet i Chaldiki efter å ha tilbrakt eftermiddagen sammen med WannaBe.

Ingen kan ha unngått å høre om Peloponnes.  jeg for min del har lært om Peloponneskrigen.  Nå i eftertid forstår jeg ikke riktig hvorfor.  Riktignok utgjør nok De Gamle Grekere en stor del av pensum i Humaniora (det er jo derfra vi henter våre lærere i historie), men likevel er det en krig ganske fjern i tid og rom (for oss fra Norge).  Kanskje hadde det passet bedre med mer kunnskap om Kalmarunionen eller de politiske eftervirkningen av tapet i slaget ved Stamfort Bridge.  Det er underlig at jeg opp gjennom min almenutdanning har hørt mer om Perikles enn om Harald Hardråde (siden vi snakker om slaget ved Stamford Bridge mener jeg).

Kanskje er det fordi jeg i oppveksten ble sulteforet på historie at jeg nå (som jeg har blitt gammel!) føler slik fasinasjon ved å sitte på romerske ruiner.

I går morges var det vinter. Nå er det igjen skikkelig vår; Hustruen smiler. Det er noe veldig prosaisk med en blomstereng. Som forventet var mine forsøk på macrofotografering helt mislykkede. Solen skinner fra skyfri himmel.

Dagen i dag skal i sin helhet vies til å kjøre motorsykkel i Hellas. Vi skal kjøre over på Peleponnes. Vi skal kjøre på små veier. Vi skal kjøre i solskinnet. Vi skal kjøre sammen. Kan man be om mer? Ikke så vidt jeg kan forstå.

Ferie handler ikke bare om å ha fri.  Kanskje handler det minst om å ha fri.  Det handler mest om å gjøre noe annet.  Derfor trenger vi ikke lenger strand-ferie.  Dengang dagene var fylt opp av NOKUT og NOKUT-pålagt tull.  NOKUT skriver forresten på sine hjemmesider at NOKUT bidrar til å sikre og fremme kvalitet i utdanningen.  Min erfaring gjennom flere møter med NOKUT er at NOKUT hverken sikrer eller fremmer kvalitet i utdanning.  Jeg lurer på om de som jobber i NOKUT fornemmer at de som jobber på Universitetene i sin alminnelighet mener at NOKUT ikke har livets rett?

Man kan undres over hvorfor alt NOKUT gjør kommer i form av pålegg og ikke som gode råd.  Kanskje fordi arbeidet til NOKUT ikke kvalitetssikres og rådene ville blitt neglisjert fordi de er dårlige.  Man kan også undre seg over hvorvidt de som jobber i NOKUT undrer seg over dise tingene.  Så til dere 60 som jobber der (det utgjør over 30 millioner bortkastede kroner i året!): Reflekter dere over slikt?  Sukk, for en sløsing!

Man kan finne lykken mange steder. Over et fat fullt av småseimølje på hytta i Kvaløyvågen. Men også sammen med sin Hustru på en motorsykkel i Hellas. Her er fjell, hav og god mat. Ikke så god kaffe, men å være på eventyr betyr å holde ut alle prøvelser.

Vi kommer ned til stranden.  Den er flere kilometer lang.  Den er helt tom.  Bare oss.  Jeg er svært tilfreds med at vi ikke er på badeferie, men når jeg ser denne fantastiske stranden det er nesten så jeg kunne endre mening.  Nesten.
(Hei Bjørn Edgar )

Vi er bare en times fra Athen.  Regner med at om sommeren er det fullt av folk her.  Riktignok er veien litt kronglete, men stranden desto finere.  Kanskje dette er en slikt strand man dømmer om å finne (”Ingen turister, bare grekere”).

Vi stopper i landsbyen Kato Alepochori.  Hun handler på butikken, derefter kjører vi ned til sjøen  og setter oss godt til rette i havnen. Det er varmt. Vindstille og følelsen av sommer. Jeg elsker at hun elsker det.

Vi blir enige om at det er helt feil av oss å spise så mye kjøtt her i Hellas. Kjøtt er det samme over hele verden (give or take) men fisken og sjømaten varierer.  Kanskje er det slik at skal man ha gresk mat, da bør man satse på sjøen.  Uansett,  vi skal lete grundigere efter fisken.

Det er ikke vanskelig å være enig i slikt med en hvit fiskebåt duppende noen meter bortenfor.  Ellers er farvene akkurat slik jeg forventet at de skulle være: Hvitt og lyseblått.

Når man kjører en hel dag blir man veldig oppmerksom på sykkelens ve og vel. Venstre blinklys er det nå nesten umulig å få liv i. Man kan leve uten høyre, men venstre er for skummelt. Her må det repareres. Godt jeg har tatt med meg noen titalls kilo med verktøy. B
Det er også helt klart at bakdekket må skiftes. Det er utenkelig å skulle kjøre ytterligere to eller tre tusen kilometer på det for å komme hjem. Argh. Det betyr at i natt må vi finne overnatting i en litt større by. Det er ikke bare-bare å lokalisere et 150/70 R15 motorsykkeldekk.
Vi møter en Harley.  At noen orker å kjøre med «apestyre» er mer enn jeg forstår. Men jeg hilser og han hilser naturligvis tilbake. Slik skal det være selv om de to motorsyklene neppe kunne være mer forskjellige. Eller med andre ord: At vi begge kjører sykkel er viktigere enn at vi gjør det med grunnleggende forskjellige motiver.

Jeg drikker “kaffe” på en bar.  Derefter gir vi oss i kast med neste etappe.  Vi ser på kartet, og en passe distanse unna finner vi Nafplio.  Mr. Zumo er fremdeles ikke tilsnakkendes så litt gammeldags navigering må til.
Plutselig passerer vi kanalen gjennom Korint. Styrmann mener det er en perfekt plass for å  stoppe for å ta bilder. Kapteinen gir imidlertid order om full fart fremover. Så da blir det ingen bilder av Kanalen gjennom Korint. Det er synd synes Styrmann men han har nok erfaring til å forstå at det ikke blir noen bilder av Korint denne gangen. Kanskje neste gang. Til gjengjeld blir det litt senere tatt bilde av lokalbefolkningen.

Det er ikke fritt for at vi føler oss litt high-tech der vi har telefonen knyttet opp med Blåtann til samtaleanlegget, på vår BMW motorsykkel med elektronisk innsprøytning og ABS, med digital speilrefleks og GPS, der vi møter gjeteren som med staven i hånd leder sauene sine.  Kanskje det er en god økonomisk indikator det her?

Hele dagen går med til å lirke seg gjennom landskapet. Vi passerer teateret i Epivredes. Normalt ville vi vel ha stoppet her, men vi er i fint driv, veien er bra, en ny høyde tårner seg opp, og hvorfor stoppe i Epivredes? Ja hvorfor? Utenfor Nafplio passerer vi en bro bygget av Mycenae. Eftersom kongeriket Mycaenae kollapset 1.200 år f.Kr har den stått her en stund den broen. Ikke så elegant som romerske broer, det er riktig. Men så er den da også tusen år eldre. For de fleste byggverk er tusen år ganske mye.

Det skal forresten vise seg at dette bildet, tatt fra veien, blir viktig.  Det skal ende opp som det eneste bilde jeg har fra denne mektige byen.

Vi ankommer Nafplio og finner raskt hotell Arcopol midt i gamlebyen. 45 euro/natt med trådløst nett. Det er helt greit. Det har blitt sent så vi følger rådet fra mannen i resepsjonen og spiser på en taverna noen hundre meter ned i gaten. Det var ikke et veldig godt råd. Ikke direkte dårlig, men ikke godt.

Først gresk salat (hva ellers?), kokte grønnsaker (som er en kjedelig måte å tilberede grønnsaker på), noe stekt kjøtt med løk som var kokt (godt!).  Til slutt en slags kjøtt-rull som var pakket i papir og derefter kokt i kraft.

For mye kjøtt for oss. Selv om kjøttet var bra var det for mye for oss. Problemet med å lage mat til andre er at selv om maten er fantastisk risikerer du å mislykkes fordi mat handler om smak og ikke næring.

Jeg spurte om de hadde grappa. Det hadde de. Men det jeg fikk servert var ikke grappa. I det minste har jeg aldri smakt en grappa som smaker slik.

Efter min mening er det absolutt grunn til å stille spørsmålstegn ved en taverna i Nafplio, Hellas, som har bilde av et vikingskip på visittkortet. Det er langt herfra til Oseberg. Uansett, er ikke maten tilfredsstillende må man tilfredsstille seg på andre måter. Back to base!

Vi har kjørt 257 km i dag.  Klikk på kartet for å komme til Google Maps.  Der finner du alle detaljer.  Men selv om dagen er forbi er ikke vårt opphold i Nafplio over.

Når man våkner, fullt ut tilfreds på alle måte, det er mild morgensol, man ifører seg en skreddersydd skjorte og sett er seg på en café ved havnen i Nafplio.  I denne sarte morgenstund, det er stille og fredelig, kan man da tenke seg noe bedre å gjøre enn å skrive et brev til en venn?
Det er dog litt trist at så få av dem som får brev tar seg tid til å svare.  Med svare mener jeg ikke “fyre avgårde en takke-epost mens man venter på at aftenposten.no skal laste”.  Jeg mener “bruke en time”.  Det er ikke viktig at svaret kommer på papir.  Det som er viktig er at jeg føler at tid er brukt.  En epost så lang at en hel formiddag har gått med på å skrive den, det er imponerende.  Eller et brev.
Men, akk, slik er det ikke.  Jeg greier altså ikke å “trigge” tidsbruk hos andre.  Det sier sikkert mer om meg enn om dem.

Det er tirsdag 23. mars.  Vi er på ferie i Hellas, og dette er 12. dagen.

Mellom andre aktiviteter har vi også fått tid til å diskutere litt strategi. Venstre blinklys virker ikke og jeg må gjør noe. Bakdekket er nå helt nedslitt og det kan heller ikke neglisjeres lenger. Årsaken til at blinklyset slutter å fungere er at bryteren tross alt har vært utsatt for vind og regn i ti år. Erfaring viser at WD-40 hjelper. Ikke evig, men en stund.
Det nedslitte bakdekket skyldes at registrert totalvekt på sykkelen er 460 kg mens vi veier 520 kg. Problemet er egentlig ikke vekten. Jeg kunne enkelt ha satt på 3,6 bar og alt ville ha vært i skjønneste orden. Problemet er på dekket står det med store bokstaver: max pressure 3.1 bar. Jeg tillater meg å kjøre med 3,3 bar, men det er likevel for lite (samtidig som det er for mye!). Dersom vi lunket rundt i 40 km/t ville jeg ha fylt mye mer. Men vi kjører jo også på Autostrada i 150 km/t. Man ønsker ikke at bakdekket skal eksplodere av overbelastning i slike hastigheter. Og det er jo nettopp da det skjer, ikke sant.

I tillegg har en grønn LED sluknet som skal vise at tåkelysene er tent. Jeg må finne ut om det er LEDen det er noe galt med eller lysene. Om det er lysene da har vi en utfordring. Jeg har ikke med meg verktøy for å reparere elektriske problemer (loddebolt og tilhørende herligheter). Alt dette har vi snakket om, og vi diskuterer detaljer mens vi spiser vår frokost ved kaikanten i Nafplio. Man kan tenke seg mange verre steder å spise frokost.

Planen er å ta det litt med ro nå i formiddag og jakte på WD-40. Derefter skal jeg ut på dekk-jakt. Så får vi ta det derfra.

Mens vi sitter der og nyter solen og vår cappuccino kommer det en liten sigøynerjente og tigger penger.
Grunnleggende strategi: Aldri gi penger til barn som tigger. Ikke legg forholdene til rette for at foreldrene skal bruke barn i tigging. Aldri gi penger til barn som tigger. Det er hardt, men det er nødvendig. Jenta er kanskje fire år. Det er meget hardt å ikke gi henne penger for hun tigger meget innstendig. Hvorfor hun tigger så innstendig forstår vi noen minutter senere.

Mor kommer, og banker henne opp som straff for at hun ikke har greid å skaffe penger. Skikkelig juling. Fire år.

Så var vi der igjen. Det er bare to dager siden en nasjonalist fikk meg til å gråte av fortvilelse ved Løven. Denne gangen en mor som banker et lite barn på åpen gate. Festningen som ruver på fjellet over Nafplio er et fantastisk eksempel på Venetiansk ingeniørkunst. Festningen på fjellet støttes av kanonbatteriene på holmen utenfor. Selv om festninger naturligvis handler om krig og død så er de likevel vakre nå noen hundre år senere. Havet er mørkeblått og himmelen er lyseblå. Det er Illy i koppen, vindstille og varm sol. Midt i alt dette vakre lever likevel det stygge.  En mor som kan slå et lite barn fordi barnet ikke er flink nok til  tigge. Jeg gråter ikke på grunn av det stygge, men fordi det stygge er valgt.

Dagen er ødelagt allerede før den har begynt.

Man gjør så godt man kan her på jorden. Når man bestemmer seg for noe, da forsøker man på en måte å spå om fremtiden.  Spørsmålet er om det du velger å gjøre fører dit du vil.  Hver eneste liten ting vi gjør påvirker oss. Påvirker verden. Påvirker fremtiden. Påvirker verden min  Livia skal leve i.

Verden er full av vanskeligheter.  Hvordan kan man da velge å kanalisere energien sin i nasjonalisme fremfor Røde Kors? Hvordan kan man velge å banke en fireåring på åpen gate?
Det blir en tårevåt stund der på kaikanten.

Nafplio har en fin liten gamleby nedenfor den gamle festningen. Men det er tydelig at her er mange turister i sesongen. Gamlebyen er rett og slett for velholdt. Hvertfall sett med italienske øyne.Velpleide restauranter har meny på gresk og “engelsk” på hver sin side av døren.

Vi har ikke så mye å snakke om akkurat nå. Eller kanskje vi absolutt har mye å snakke om, men ikke vet hva vi skal si.  I teorien (!) kunne vi ha grepet inn.  Ropt på norsk om barneombudet, og ringt barenvernet.  På gresk.  As if.

Triste greier.  Nafplio er flott, jeg har aldri sett noe så flott som festningen som ruver over byen, men all vilje og evne til å gjøre noe er borte.  I sannhet en trist formiddag.

I slike stunder hjelper det å fokusere på praktiske ting.  Isteden for å snakket om Livet og Fremtiden, ta bilder av bier og blomster, festninger og pene mennesker, isteden for alt dette som kunne brakt oss glede jakter vi på WD-40.  Vi kunne klatret opp på festning og skuet ut over havet.  Snakket om Venezia som ligger på andre siden av horisonten.  Alt dette kunne vi ha gjort dersom vi ikke hadde vært vitne til at en fireåring ble ydmyket og banket opp på gaten.  Alt dette kunne vi ha gjort om vi ikke hadde fått verdens ondskap servert der på kaikanten.  Hvordan kan man ha tro på en bedre fremtid i møte med slikt?

Vi drikker kaffe og spiser en “dolce”.

Kanskje er det slik at Hustruen og jeg lever så beskyttede liv at vi i vår naivitet faktisk tror at folk gjør så godt de kan?  Kanskje er det slik at det er ikke skjebnen, flom og kreft som er problemene i verden.  Men rett og slett ondskap.  Det er bare vi som (nesten bokstavelig talt) lever i armene på hverandre som ikke ser det.

Er det virkelig slik?

Triste greier.

Det er litt (men bare litt) trøst i at vi til slutt finner WD-40 i en jernvarehandel.  Det er forresten ikke lett å forklare at man skal ha WD-40 når man ikke engang vet hvordan det uttales på gresk.  Hvordan mimer man WD-40?

Utstyrt med WD-40, med en lett lunch i magen, går jeg løs på blinklyset.  Heldigvis har ikke BMW en slik dustete trykk-og-dytt bryter som alle andre sykler har.  Dermed kan man reparere når det går i stykker.

Jeg tar fra hverandre holderen for bryterne på venstre side av styret. Det tar litt tid for det er mange ledninger, små deler og kontaktpunkter. Men bevæpnet med WD-40 driver jeg fukten ut av selve kontakten. En time senere kan jeg blinke til venstre så mye jeg lyster.

Hver eneste gang jeg reparerer noe jeg forstår det ikke er gitt enhver å reparere, føler jeg en intens lykke. Det er kanskje ikke allverden å kunne reparere blinklyset på en 2000 modell BMW R1150GS men det er nå engang heller ikke ingenting.

WD-40 holder til vi er hjemme.  Men en grundigere reparasjon er nødvendig.  Info om blinklys på BMW.  Derefter reprasjon av blinklys venstre og høyre side.

Derefter er det dekk.  Jeg kjører rundt i Nafplio, men alle sier jeg må til nabobyen Argos for å finne dekke til en slik sykkel.  Dermed suser jeg dit.  Der finner jeg til slutt en kombinert bensinstasjon og mopedforhandler som faktisk har Metzler Tourance EXP på lager.  Jeg ville helst ha hatt det orginale Metzler Tourance (ikke EXP), men han kan efter noen telefoner fortelle at det ikke importeres til Hellas.

Da er saken grei.  Jeg går avgårde og tar en “kaffe”.  En drøy halvtime senere, og 168 euro, er alt på plass.  Jeg ber dem fylle 3.2 bar.  De sier maximum er 3.1.  Jeg forklarer, men de nekter å fylle mer enn maks.  Så de lar meg fylle selv.  Grei løsning, egentlig.  Uansett, takk til forhandleren som tok inn Bamsefar og skiftet dekk uten mer om og men. Særlig fordi det ikke er bare-bare å skifte dekk når sideveskene står på.

Dekket må få sette seg litt før jeg lar Hustruen klatre ombord.  Derfor kjører jeg litt rundt.  Mellom Nafplio og Argos er det et stort Mycenae akropolis.  Jeg stopper og tar et bilde.

Saken er at det er  èn ting til jeg gjerne vil se i Hellas, nemlig Mycenae. Det er en fantastisk ruinby som ligger utenfor Napflos. Hustruen vet ikke om det, men at vi er i Napflos er også et resultat av at jeg gjerne vil se Mycenae. Det kommer altså frem at planleggingen ikke er riktig så dårlig som man kunne ønske å gi inntrykk av. At Styrmann har planer og i hemmelighet styrer skuta dit Kapteinen tror hun vil, det må være innenfor spillereglene eller hva?

Jeg kan ikke be Mr. Zumo om hjelp,  og skiltingen er dårlig.  Forbausende dårlig.  Men til slutt finner jeg Myceane.  Der blir jeg møtt av stengte porter og en politibil.

Den største attraksjonen i denne delen av Hellas, den stenger klokken 15. Og en politibil sikrer at ingen sniker seg inn.
Vi snakker om et sted som var et populært mål for turister også i romertiden (!). Vet ikke om det tjener økonomien å ha så strengt regime. Jeg møter nemlig en god del biler med utenlandske skilter som er på vei opp da jeg kjører ned.  Men hva som tjener økonomien inngår kanskje ikke i vurderingene her.

Jeg kan ikke gjøre annet enn å kjøre tilbake til hotellet.  Så selv om jeg burde ha vært fornøyd med at Bamsefar er klar for nye eventyr ligger isteden formiddagens episode som et klam hånd over kvelden.  Jeg skriver et brev til en venn.  Drikker en Dry Martini.  Da jeg bestiler ber jeg om at den må være Shaken, not stirred.  Kelneren er hverken like pen, like ung, eller like attraktiv som min venninnne i Bibioteket bar i Kavala; denne damen her ser uforstående på meg.  Selv om jeg “egentlig” er i stemning til å forelese til henne om “My name is Bond.  James Bond” lar jeg det ligge.

Jeg tenker isteden på gleden ved å kunne reparere ting.  Alle kjenner vi motløsheten i møte med noe som ikke fungerer når vi ikke vet hvordan. Noe man er avhengig av, men som man ikke vet hva man skal gjøre med. En ny mobiltelefon hvor bakgrunnsbildet plutselig er noe annet enn det var i går. Plutselig er det ikke lenger ÆØÅ på tastaturet. Knappen man skal trykke på for å laste inn epost er ikke der lenger. Man flytter et bilde i teksten, men så greier man ikke å flytte det tilbake igjen. Et Cetera. Ad naeusum. Kanskje er det fordi jeg har jobbet med teknolog i så mange år og derfor følt denne hjelpeløsheten så mange ganger at jeg setter så stor pris på de tingene jeg faktisk kan reparere.  Jeg smiler tilfreds der jeg sitter.

Jeg tenker en del på dette med å reparere. For å kunne drive SiToscana som vi gjør, er vi avhengig av å ha så mange automatiske rutiner som mulig. I tillegg er jo SiToscana et «internett only»-selskap. Det gjør at Lillegull stadig introduseres til ny teknologi. Alt fra automatisk generering av bekreftelser når noen bestiller en leilighet til media for backup som roterer på ukebasis. Fra Photoshop til MMS. Fra Skype til Facebook. Fra blog til GPS. Mitt hjerte slår et ekstra slag for min kjære!

Når for mye fyller hodet, liker jeg å skrive litt. Hva er da bedre enn å sitte alene ved et bord på en uterestaurant i Nafplos med en stor Dry Martini (dog ikke shaken, not stirred)? Jeg hadde askebeger, men måtte som alltid la være å røyke.

Av grunner jeg ikke kan diskutere ble ikke brevet sendt, men det ble dog skrevet. Før eller senere kommer en anledning da jeg kan fortelle mottakeren som ikke fikk brevet om hva som sto der, hvorfor det ikke ble sendt, og hva jeg vel egentlig ville ha skrevet isteden for  det som faktisk ble skrevet (men ikke sendt). Om du savner et brev fra meg så kan du jo skrive et brev til meg og efterlyse det. Jeg blir glad når jeg får brev. Det er ikke mange som sender meg brev. Det er vel ikke mange som sender brev i det hele tatt. Triste greier.

Hustruen kommer, og sammen går vi på jakt efter middag.  Gårdagens mislykkede middag forteller oss at vi kanskje skal gå ut av gamlebyen og inn i den nye delen.  Der det bor folk.    I en hovedgate  står det stoler og bord på fortauet.  Derfor antar vi at det står “Taverna” på skiltet . Vi satter oss ned.

Det henger blekkspruter til tørk så vi antar dette er en fiskerestaurant. Sjømat i det minste. Så lenge det ikke er kjøtt så er vi fornøyd.  Hva menyen faktisk sier er litt uklart.

Eftersom vi ikke forstår menyen forklarer vi på vår beste gresk at vi gjerne vil ha litt antipasti (gresk salat – det forsto de i det minste).  Derefter litt fisk/sjømat og godt med grønnsaker.

Vinen er den tynneste til nå. Jeg lurer på om de tømmer vann i den for å utnytte oss dumme turister eller om grekerne faktisk drikker vinen sin slik. Klok av skade har vi gått langt ut av gamlebyen med sine striglede gater. Nå er vi i et mye mer folkelig strøk. Derfor kan det faktisk tenkes at vinen her er slik den «skal være». Lager de vin her i Hellas?

Vår gresk er tydeligvis ikke helt opp til pari.  Isteden for litt fisk og mye grønnsaker får vi litt grønnsaker og mye fisk.  Faktisk et stort fat med fisk og sjømat.  Alt fritert.  Det er ikke på noen måte første gangen vi spiser fritert mat her i Hellas.  Derfor kan vi med sikkerhet si at det kunne ha vært gjort mye, mye bedre.  Dette er alt for fett, og deigen er alt for tykk.

Vi blir sittende å se på livet. Det er kveld, men det rigges opp til marked. Vi forstår ikke sammenhengen. Det ser ut for oss som om det skal være marked her i natt. Har aldri hørt om natt-marked.

Kelneren spiller litt. Mest for oss som er de eneste utlendingene i hele gaten.

Ved siden av tavernaen er en liten tobakksbutikk med litt aviser og blader. Eieren setter seg ned ved bordet vårt. Han forteller at da han hadde jobbet i 20 år kunne han gå av med pensjon. Det gjorde han naturligvis. Nå er han 49 år gammel og driver butikken på si. En 49-åring med full pensjon. Man kan kanskje se på oss at vi er litt forbauset. Han forsikrer om at det er ingen stor pensjon han har.

Vi er litt bekymret for regningen.  Ofte er det jo slik at når man bestiller uten å ha peiling, da får man det aller dyreste de kan finne på.  Men her må vi bare ut med 33 euro til sammen.

Vi gjør oss klar til å gå til hotellet for å oppleve andre typer eventyr. Kelneren rydder av bordet. Det ser jammen ut som om de skal ha natt-marked her. Noen som vet noe om natt-markeded i Napflio?

Det ble bare kjørt 109 km i dag.

Om du klikker på kartet får du det i full størrelse.  Da vil du oppdage at det er umulig å lese stedsnavnene for de er skrevet med en alt, alt for liten font.  Kartet er en smakebit av hvor dårlig programvaren som følger med Mr. Zumo er.  Styr klar av MapSource fra Garmin, om det er mulig.

Nå som Bamsefar har fått både blinklys og bakdekk er vi klar for å dra videre.  I morgen fortsetter vår utforskning av Peloponnes.  Vi møter en gråtende kelner og kommer til å spise en fantastisk middag.

Dette er feriens tiende dag.  Det er søndag 21. mars.  I dag kjører vi fra Pilion ved Volos til øya Chalkida.

Jeg var tidlig i seng. Selv om det tok litt tid å sovne var det likevel tidlig slutt på dagen. Halv seks er jeg på verandaen. Rommet har nemlig ikke bare himmelseng det har også veranda.

Det første stedet som får sol om morgenen er det store treet nedenfor hotellet. I går våknet vi til frukttrær i blomst. Nå er vi igjen på et fjell hvor det ikke er noen blomster i mils omkrets. Jeg står naken på min veranda og tar bilde av et nakent tre.  Det naturlige termometer viser meget kort temperatur. Jeg skynder meg inn. Det er meget fristende å varme termometeret i sengen, men jeg går isteden i dusjen. Litt tilgjort måtehold er alltid på sin plass.

Jeg lister meg stille ut. Planen er å forsøke å ta bilder i det myke morgenlyset. Jeg er ikke flink nok til å ta bilder og derfor er jeg glad når Hun også kommer ut. I stedet for å leke kunst-fotograf kan jeg ta bilde av henne. Mye enklere og garantert suksess! Bedre blir det ikke tror nå jeg. Slik ser hun altså ut klokken syv om morgenen. Trenger jeg å si noe mer?

Hun gjør inntrykk på meg.  Som hun alltid gjør!  På samme tid ser jeg slik ut. Hvem av disse ville du satt pengene dine på om de begge, hver for seg, skulle ut på markedet for å finne en ny partner (gitt at de ikke kunne finne hverandre)? Nemlig. Jeg også. Flaks for meg at jeg traff henne dengang jeg var ung. I dag hadde nok ikke utfallet blitt det samme. Elegant smykke jeg har rundt halsen? Not!

Til høsten har vi vært gift i 25 år.  Jeg er overbevist om at Hun har gjort en formidabel innsats for å gjøre det mulig.  Jeg har ingen illusjoner om hvem som bærer de største byrdene i dette.  Jeg håper bare det aldri blir slik at det ikke gleder meg å glede henne.

Jeg ser jo at folk blir skilt.  Til tross for sine egne anstrengelser og felles intensjoner.  Men ikke jeg!  Kan ikke bety annet enn at jeg klarer å ligge lavt i terrenget med mine påfunn og meninger.  Lite her jeg kan ta æren for er jeg redd.  Men resultatet, sølvbryllup, det imponerer meg.  På mange måter!

Det er kaldt.   Det har vært frost i natt og luften er s frisk at den biter på nesen.  Noen snakker (igjen) om det der med å være på sommerferie.

Klokken blir åtte og vi kan spise frokost.  I spisesalen hvor vi gasset oss i middag i går, er det fyrt opp i den store peisen.  Det er ikke bare vi som mener det er vinter.  Hotellet heter forresten Hotel Hania.  Mr. Zumo sier at vi er i Xania mens kartet hevder at det heter Chania her.  Tydeligvis litt uenighet om hvordan de greske bokstavene skal “oversettes” til Latin.  Men dette må jo ha vært et tema helt siden år 197 f.Kr.  Har man virkelig ikke greid å bli enig om en løsning enda?

En meget stor TV underholder oss med gresk-ortodoks messe. Det tar ikke mange minuttene å bli veldig lei av den messingen. Den pågår monotont når vi kommer inn, det pågår mens vi spiser, og pågår da vi går.  Uten tegn hverken til fremdrift eller endring av tema.

Frokosten er i utgangspunktet slikt jeg vil ha den: Noe lite og passe søtt sammen med kaffe.  Men her har de ikke kaffe, bare “kaffe”.  Legg merke til tallerken som er plassert under kranen på kaffe-tanken.  Det er fordi kranen drypper.  Slik den alltid gjør.  Jeg begynner å forstå at vi er langt hjemmefra.  Det ville blitt opptøyer og slåsskamp dersom slik “kaffe” hadde blitt servert i Toscana.  Muggen inneholder melk som kanskje var varm da den ble satt frem.  Nå er den lunken.

Jeg er ekstra sart og følsom om morgenen.  Tåler ikke så mye.  Og dette er egentlig mer enn jeg greier.  I utgangspunktet en perfekt setting: Fin og luftig spisesal med fantastisk utsikt, fyr i peisen, med Hustruen på ferie.  Men så må man trekke fra åtte poeng for en diger TV, ytterligere fire poeng for den gresk-ortodoske messingen, seks poeng for “kaffe” og tre poeng for lunken melk.

Jeg klager.  Hustruen sier hun ikke er interessert i min klaging.  Jeg klager likevel. Får beskjed om enten å ti stille eller gå et annet sted.  Eftersom jeg har behov for å syte og klage går jeg min vei.  Så istedenfor å drikke “kaffe” pakker jeg sammen alle sakene våre og laster dem opp på Bamsefar.

Vi er på halvøyen Pilion.  Den består stort sett av utilgjengelige fjell.  Så utilgjengelig, faktisk, at guidebøkene forteller at Pilion er det eneste stedet i Hellas hvor Tyrkerne ikke bygget moskéer.

Det er med beklagelse vi må melde at på passet i fjellet øst for Volos, det er det et skisportsted som er i full drift 21. mars. Du kan leie snowboard og de er utstilt i hovedgaten. Helt enkelt stukket ned i brøytekanten utenfor forretningen. Vi kan vel helt forsiktig antyde at Hustruen meget bryskt avviser mitt forslag om å stoppe her og jakte på noe annet enn «kaffe».  Isteden blir det igjen prat om sommer og at vi i teorien er på sommerferie. Og som sist vi kjørte gjennom et skisportsted på motorsykkel tiltrekker vi oss en viss oppmerksomhet.  Det er jo noe eget å sitte på sykkel og se på folk i boblejakker og slalomstøvler vralte avgårde.   Eneste årsken til at jeg kan ta litt lett på dette er fordi “noen” ombord hadde varmevesten på fullt.

Alle fjell tar slutt bare man holder ut.  Efter et utall svinger kommer vi endelig ned til havet.  Og til varmen.  Det er rart at temperaturen kan stige nesten 20 grader på en drøy time.  Utilgjengelig er et dekkende ord tror jeg.  Før veien ble bygget måtte man sikkert ha båt for å komme seg hit.

Havet er akkurat så blått som det skal være i Hellas (selv om jeg ikke greier å få det med på bildet), solen skinner og varmer godt nå om formiddagen så når vi finner en kafé, stiger stemningen.  Faktisk gir også Hustruen uttrykk for at det ikke er så værst å være på sommerferie i Hellas likevel.  Minnet om slalomski og snowboard er smeltet av solens varme stråler.   Hun er grei sånn, Hustruen min.

Vi kommer i prat med et ungt par. De har med seg sin lille Maria. Han har studert i Napoli og snakker italiensk. Vi prater om hvor vi har vært og hvor vi skal. Ingen av dem sier ordet FYROM, men han lager et avslørende «mmmmmm» da jeg sier Makedonia. Uansett, de gratulerer oss med å funnet Polio og sier de tror vi vil få en fin dag. Så triller de lykkelige videre med vognen.

Da de har gått begynner vi å snakke om Livia. Kommer hun til å glemme oss på de fjorten dagene vi er borte? Vi vet det ikke er tilfelle, men vi snakker likevel om det. Dermed blir det reellt, og vi kan snakke enda mer om det.

Vi snirkler oss videre.  Litt avhengig av hva man liker, så er dette kanskje et MC-paradis.  Der går det hvertfall ikke an å kjøre fort.  Veien er smal, men den har godt dekke.  Og altså meget, meget svingete.

Vi skal til Volos.  Jeg har brukt ADVrider.com til å få hjelp og råd undervsis.  Dermed har vi også fått tilbud om å møte folk.  Man må jo være helt kørka for ikke å takke ja!  Nå skal vi treffe Alex.

Jeg har annonsert ferien på den greske delen av ADVrider.com.  Der har greske lesere kommet med kommentarer og forslag.  Noen av dem har også tilbudt seg å møte oss.  Alex er én av dem.  Han har fulgt med på oppdateringene våre, og har tilbudt seg å møte oss til lunch i Volos.  Vi gleder oss.  Det er alltid spennende å treffe folk man bare “kjenner” fra Internett.

Vi utveksler noen SMS og avtaler at vi skal møtes på promenaden i Volos.  Mr. Zumo nekter å snakke med oss så vi finner frem noen gammeldagse papir-baserte kart, og svinger oss avgårde.  Vi er i stand til å overleve i en ikke-digitalisert verden og finner greit frem.  Det er tid for lunch!

I tillegg til den evige greske salaten spiser vi perfekt friterte ansjos.  Som sagt så mange ganger tidligere: Det er vanskelig å fritere, og det er veldig vanskelig å fritere fisk.  Finner man velfritert fisk, skal man nyte det.

Da vi var i Spania ble vi invitert hjem til en familie i Lleida.  Det var fantastisk; intet mindre enn fantastisk.  Nå skal vi treffe Alex.    Vi ankommer tidlig og spiser lunch.  Så her sitter hun i solsteken, og det er ikke mye som minner om at varmevesten var i bruk i morges. Det er slik hun ville ha det på ferie; sittende på en promenade i Hellas, strålende sol, god mat. Og uten annet program for dagen enn å kose seg.

I bakgrunnen, bak Hustruen oppe i høyre hjørne av bildet, ser man et selvlysende landemerke.  Vi sa til Alex at han skulle se efter en MC som så helt anderledes ut enn alle andre.  Han hadde ingen problemer med å forstå hva jeg mente.

Plutselig er han der!  Vi sitter og prater en times tid.  Solen skinner, Hustruen er fornøyd (om enn ikke så interessert i diskusjoner om mekanikk), vi drikker “kaffe”, og alt er vel.  Det viser seg at han har kjørt hel fra Thessaloniki for å treffe oss!  Der passerte jo vi i går.  Vi kunne ha møttes der, om vi hadde planlagt litt mer.  Det er alltid en pris å betale for å slippe å planlegge.

Det var godt å snakke med en greker som ikke mente Hellas er uskyldig i krisen som er under oppseiling.

Uansett – takk for besøket!

Det er en del sykler parkert langs promenaden.  Nedlessede Bamsefar tiltrekker seg oppmerksomhet. Da vi skal dra,  blir vi kjent med en gjeng som kjører sammen.  De er på søndagstur og har spist lunch her på promenaden akkurat som oss. Vi utveksler epostadresser. Jeg lover å sende link til rapporten når den er ferdig.
Som “alle” andre i Hellas kjører de V-Strom.

Kjør forsiktig!

Men vi er ikke ferdig med grekerne riktig enda.  På ADVrider.com har vi truffet nok en.  Han kaller seg WannaBe.  Det er en grunn til at han kaller seg akkurat det, men det hører ikke hjemme i denne historien.

Han skriver at han hører hjemme i byen Chalkida på øya Evia.  Planen for eftermiddagen er å kjøre dit ned og treffe ham.  Han forteller av Evia er den nest største øya i Hellas (Efter Kreta vil jeg tro?) og skal vi først besøke en øy, er dette den beste.  Den ligger nemlig så nære fastlandet at man nesten ikke merker at man er på en øy i det hele tatt.

Vi hadde jo i utgangspunktet bestemt oss for å ikke besøke “øyene”, men en god plan er en plan man endrer når behovet endrer seg.

På bildet kan det se ut som om vi suser ubekymret nedover en Gresk motorvei. Det er over tyve grader, solen skinner, og Hustruen jubler.

Men listen over ting og tang som krever min oppmerksomhet begynner å bli lang. Først og fremst er det Mr. Zumo. Jeg har enda ikke greid å finne en sugekopp. Vi kan fremdeles se kartene men jeg kan ikke bruke dem til noe. Jeg håper det er skjermen som er problemet og ikke noe elektrisk.
Så er det venstre blinklys. Det blir stadig mer trøblete. Jeg må jakte på WD-40 for å se om jeg kan få det til å fungere.
Jeg legger merke til at LEDen som skal vise at tåkelysene står på av og til slukner.  Det er den grønne LEDen som IKKE lyser. Argh. Elektriske feil er absolutt ikke tingen når man er på tur.
Til slutt så er det bakdekket. Som i Spania slites det på sidene og ikke midt på. Det betyr overlast. Hvorfor er det slik at hver gang vi er halvveis i ferien må jeg skifte bakdekket? Jeg vet svaret, men kan ikke hjelpe for at jeg må syte litt.  Det er noe dritt å lete rundt i et fremmed land efter et bakdekk.

Kartene er ikke førsteklasses og det tar litt tid å finne fergen.  Men efter å ha rotet rundt på landsbygden en stund kan vi kjøre ombord.  Det vil være en overdrivelse å si at det er fullt på bildekket.

Det er første gang Bamsefar er på en ferge og vi tror han  er litt urolig. Hustruen sier noen trøstende ord så alt går bra.

Havet har akkurat den farven havet i Hellas skal ha, solen stråler og vi kjører ferge.  Alt snakk i morges om sne og snowboard er forlengst glemt. Og godt er det!

Overfarten tar omlag tyve minutter. Det er akkurat passe. Lenge nok til at det er en skikkelig båttur men kort nok til at det ikke blir kjedelig. Helt perfekt.

Det er mulig å kjøpe “kaffe” ombord men vi avstår klokelig.  Det er ingen grunn til å skape et negativt inntrykk nå som alt er så bra.

Vi SMS’er med WannaBe og avtaler å møte ham midt oppe på øya.  Utenfor landsbyen Prokopio skal det være en bensinstasjon og rasteplass.  Kartene er fremdeles ikke de beste så vi må basere oss på å spørre oss frem.  Synd vi ikke vet hvordan “prokopio” uttales på gresk.

Veiene på Evia er utmerkede for MC.  Vi suser avgårde gjennom pinjeskogene.  Først et langs stykke langs kysten derefter oppover i høyden.  Veien slynger seg i late svinger frem og tilbake.  Solen skinner og alt er vel.

Det viser setg at å finne Prokopio er enkelt, og vi finner lett bensinstasjonen.  Der er det også en restaurant.  Utenfor står det en stor buss og inne er det proppfullt.  Det står ingen WannaBe utenfor så vi titter inn i restauranten.  Folk i alle aldre.  De har spist.  Nå er det “Zorba”-musikk som gjelder og det danses og klappes.  Hustruen lurer seg til å ta noen bilder av folk.  Det var ikke så smart.

Hun blir oppdaget.  De kaster seg over henne og drar henne ut på dansegulvet.  Ingen tid til introduksjon: Her skal det danses.  Hun nekter kokett, men kaster seg snart ut i heftig gresk folkedans.

Hustruen er meget grasiøs der hun danser til Zorba-musikk i kjøreutstyret.  Det klapps og jubles.  Hun gjør en forbausende god figur.  Jeg for min del er glad jeg holdt meg i bakgrunnen!

Musikken er fengende, men i for oss utlendinger blir den i lengden litt ensformig.  Hver gang hun forsøker å trekke seg tilbake kommer det noen nye ut på gulvet og svinger seg med henne.  Det klappes og klappes.  Og jubles.  Hustruen begynner å bli lettere rødmusset i kinnene av all dansingen.

En motorsykkel passerer forbi utenfor, snur og kommer tilbake.  Dansen fortsetter inne mens jeg går ut.  Det er, som alltid, en V-Strom.  En stor mann stiger av, og presenterer seg.  Han har en strikt «No Internet Policy» så jeg kan ikke vise bilde av ham.

Vi starter med det viktigste, nemlig om han kan hjelpe oss å forstå hva festen dreier seg om. Han sier at det kanskje ikke er så lurt.  Kanskje vi bør trekke oss stille ut og forsvinne.   Men når jeg insisterer så introduserer han oss og forklarer at vi gjerne vil vite hva som skjer.

Med tolk blir det lettere å forstå.  Det er en hel landsby som er på tur.  De har leid en buss, kjørt hit, spist lunch og kost seg, og nå skal de (snart, snart) kjøre hjem igjen.  Hensikten er bare å kose seg sammen en søndag.  Ingen spesiell anledning.  Bare hygge sammen med alle naboene.

Men, som WannaBe hadde advart mot, så blir vi umiddelbart invitert til lunch. Det er liten forståelse for at vi har spist lunch, at jeg som er styrmann ombord ikke skal ha enda en øl, og så videre. Vi blir der mye lengre enn vi hadde tenkt. Mr Wannabe sa at han hadde advart oss.

Grekerne er mye større enn vi hadde trodd. Eller, riktigere, mange grekere er mye større enn vi hadde forventet. Det virker som om variasjonen mellom grekerne er større enn mellom italienere og spanjoler, for eksempel. Som om det er to folkeslag som har møttes her en gang i tiden. Et stort (fra Norge) og ett lite (fra Italia).  Resultatet har ikke blitt en mellomting, men begge samtidig. Med mine to meter rager jeg fremdeles over alle, men man ser mange som er 190. Ikke tynne bengler som i Nederland men store kraftige menn.

Wannabe er av den store typen.  Et par fra landsbyen er også store.  Men de fleste er av den lille typen.

Det blir litt oppmerksomhet rundt de to fra Norge. WannaBe holder fornuftig nok en lav profil. Vi er gjester så vi nevner ikke ordet Makedonia og ikke spør vi om krisen. Men krisen kommer opp likevel og en mann spør om vi tror rike Norge vil hjelpe Hellas? Heldigvis er jeg så dårlig i gresk at ingen syntes det var rart om svaret hørtes litt rart ut.

Jeg har nemlig absolutt ingen tro på at noen vil hjelpe Hellas om de ikke må for å redde egne interesser. Og forresten, hjelpe Hellas med hva?  Hjelpe dem å la være å betale tilbake gjelden de har tatt opp?

Men dette er ikke stunden for slikt. Vi blir tatt så godt i mot at det er synd å tenke på hvordan det skal gå med disse folkene når krisens dybde synker inn og politikere og fagforeningspamper ikke lenger kan skjule realitetene med streiker og protester for galleriet.  Det er deprimerende.  De her folkene fortjener bedre.

Da vi “planla” ferien vår spurte jeg alle jeg kjente om de hadde vært i Hellas, under forutsetning av at Hellas defineres som landet minus ethvert sted hvor man kan skimte havet.  Det var ingen som hadde vært i det Hellas vi ville besøke.  Jeg spurte erfarne Hellas-farere om hvor langt det er fra Adriaterhavet til Tyrkia?  Og jeg spurte hvilke land Hellas grenser til i nord.  Svarene, eller mangel på svar, demonstrerte til fulle at alt lå til rette for ferie slik vi liker der.  På steder der andre ikke drar.  Prisen å betale er nasjonalisten ved løven (han ligger neppe på en strand på Kreta og snakker med turister).  Til gjengjeld inviteres vi til lunch og blir dratt ut på dansegulvet.  Syden er greit men Hellas har også sine fordeler.

Til slutt er det tid for oppbrudd.  Det snakkes masse på gresk, og WannaBe oversetter at i sum sier de at vi ønskes god tur videre, at vi er velkommen i deres landsby, at de takker for at vi ville være sammen med dem, og vi ønskes alt godt.  Vi svarer med mer eller mindre samme mynt.

Vi kjører efter Wannabe til Chalki. Som de fleste grekere kjører han helt til høyre. Jeg føler meg som en lastebil der jeg bruker hele kjørebanen. Han kjører litt fortere enn jeg liker. Ikke mye, men litt. Nå har jo en mann alene på sin sykkel mer dynamikk enn to med massevis av bagasje. Han har også brukt en liten formue på dempere og fjærer fra Wilbers. Det hjelper nok på følelsen av kontroll vil jeg tro.

Vi finner et hotell, kommer i orden, og treffer Wannabe på en bar. Teknisk sett er vi på en øy for det er et ti meter bredt sund mellom oss og fastlandet. Langs dette sundet ligger byen. Det er svært mange barer og cafeer her. Svært mange. Vi sitter og prater en stund før vi går for å spise. Ikke overraskende blir det gresk mat. Bildet viser hva restauranten heter, men jeg vet jo ikke hvordan det skal uttales.

Vi spiser salsiki og kjøtt. Både grill og giro. Det er godt men vi er jo egentlig ikke storspisere av kjøtt. Det er lenge siden vi hadde en ren kjøttmiddag.  Vi får også en grundig innføring i gresk mat.  Men jeg har ikke med meg noe å skrive på, og idéen om at man husker fremmede ord og uttrykk ene og alene fordi man gjerne vil huske dem, det er en dårlig idé.   Hører du, WannaBe, vi må spise middag igjen en annen gang.

Vi snakker om krisen, om problemene knyttet til Makedonia («not a good word to use here» sier han), prisen på bensin, streiker og andre ting.

Det er hyggelig og det går noen timer med å prate. Vi insisterer på å betale men han utnytter grovt at han snakker språket slik at vi ikke har noen mulighet til å komme ham i forkjøpet. Takk til deg Wannabe for middag!

Vi begynner å snakke om motorsykler, og støtdempere, om kjøreteknikk, og tilsvarende herligheter.  Hustruen trekker seg tilbake for å sove. Da hun kommer til hotellet oppdager hun at jeg har glemt telefonen min på rommet. Dermed vil jeg ikke kunne komme meg inn. Hun har ikke noe annet valg enn å holde seg våken.   Derfor er hun våken og venter når jeg ankommer. Det har sine fordeler.

Mr. Zumo sier vi har kjørt 308 km i dag.  Ved å klikke på kartet kommer du til Google Maps.  Der vil du kunne se hvor bildene i rapporten er tatt.

Enda er det nesten en hel uke igjen av ferien!

Feriens niende dag, lørdag 20. mars.  Vi reiser sørover fra Kassandra i Syden til halvøya Pilion ved Volos.

Det er soloppgang på denne miemde dagen av vår ferie i Hellas.  Det er lørdag 20. mars.  Vi landet på vestkysten for åtte dager siden.  Vi har kjørt østover langs nord-grensen (Albania, Makedonia, Bulgaria) til grensen mot Tyrkia.  Nå er vi på vei vestover og sørover.

Hvor fantastisk er det ikke efter en natt med utfordringer å stå opp og se at på verandaen er det en stor krukke, og i krukken står et epletre i blomst. Det virker som om vi endelig har kommet oss vekk fra det kalde nord. Og viktigste lærdommen fra denne timen i gresk geografi er at det er kaldt i nord-hellas i mars.

Rommet er kjedelig og moderne så vi har måttet skape vår egen underholdning.  Det har gått bra.  Men nå er det på tide å reise videre.  Dagens plan er en transportetappe forbi Tessaloniki – den nest største byen i Hellas.  Vi vil absolutt ikke besøke noen storby.
Neste sted vi “bare må se” er halvøyen Pilio i nærheten av byen Volos.  I grove trekk planlegger vi å suse dit på motorvei.  Vi har to ganger allerede dratt for å se på ting grekere sier er “et must” men som viser seg å ikke ha noen apell til oss fra Norge.  Derfor har vi vurdert nøye om Pilio er noe for oss.  På kartet ser det ut som et villt fjell-terreng med masse små veier som snirkler seg fra én by til neste.  Det er slikt vi liker, så dit drar vi.

Utenfor hotellet står frukttrærne i full blomst. Det er vår på Kassandra. Vår slik vi liker at en vår skal være.

Eftersom hotellet “egentlig” er stengt kan de ikke tilby oss frokost.  Vi skal vel finne en bar, tenker vi.  Kassandra er en “finger” som stikker ut i havet.Vi bestemmer oss for å kjøre til tuppen av «fingeren». Vi følger østkysten sørover. Det er Syden for alle pengene. Ingen tvil om saken. De mange barene heter Central Cafe, Cafe Pytaghoras, Bar Alexander og tilsvarende. Ekte Syden. No more, but no less.  Alt er stengt for alt her er siktet inn på turistene.  Turister som ikke er her i mars.

Vi kjører over på østkysten. Der er det litt bedre, men fremdeles Syden. Vi finner an flott hvit sandstrand. Den er «awarded the Blue Flag for comlying with European Union standards for clean beaches». Vi parkerer og vil drikke «kaffe». Da vi gjør mine til å ville sitte ute er eieren rask med å plassere sin egen kaffekopp på det eneste bordet som har sol. Vi må sitte i skyggen å drikke vår «cappuccino».

Hustruen er ikke særlig fornøyd der hun sitter i den kjølige skyggen.  Vi trøster oss med at kelneren nyter solen.

Isteden studerer vi kartet. Vi bestemmer oss for at vi skal suse forbi Tessalonika. Derfra sørover mot Volos og Xandia som vi ble anbefalt av kelneren i går. Ruten vil bringe oss forbi det hellige fjellet Olympos. Der er det helt sikkert sne nå og ikke noe for oss. Det er et stykke å kjøre så vi gjør oss klar.

Den indre veien på Kassandra er en bra MC-vei og vi nyter en halvtime med godt veidekke som svinger seg gjennom skogen, over høydedragene. Igjen er vi lurt av vår egen manglende vurdering. Vi opplever Syden og kritiserer Hellas for det, som om det er Hellas’ sin feil at vi dro hit. Det er ikke rettferdig.  Men vi er enige om at Kassandra er et fint sted å dra på badeferie.  Det er ikke noe sted å dra for å oppleve noe på motorsykkel.

Vi svinger inn på motorveien. Tre ting å rapportere: Ingen lastebiler, flott kvalitet og gratis. Vet ikke om det er en god kombinasjon. Men vi suser fornøyde avgårde.

Snart er det tid for lunch. Her er arbeidsdelingen: Hustruen har ordnet med mat mens jeg finner et sted vi kan sette oss ned. Vi kjører av motorveien og langs gamleveien et stykke.  Ved en stor cafe med overnatting og en bensinstasjon er det en trapp å sitte på.. Anlegget lå nok for ikke lenge siden hovedveien. Nå ligger det fullstendig i en bakevje.  Hvem kjører gamleveien når motorveien er gratis?

Vi kjøper vann og får servietter på bensinstasjonen. Så sitter vi der i solen og spiser. Plassen bak oss pleide sikkert være full av biler. Cafeen og hotellet er allerede stengt. Bensinstasjonen overlever sikkert ikke lenge. Jeg fyller som takk for hjelpen. Bensinen koster 1.10 euro per liter. Jeg orker ikke å spørre om han synes det er mye. Om han deltok i streiken forleden.

På baksiden av et trafikkskilt har noen brukt en sprayboks til å skrive «Makedonia is Greek» (på engelsk!).  Det er ufattelig deprimerende å se på.  Så deprimerende at jeg ikke engang greier å ta bildet av det.  Tenk: Her er et land som er på vei mot betydelig problemer.  Så er det folk som heller bruker kreftene på nasjonalisme.  Deprimerende, deprimerende.

Uansett: Olympos er et flott fjell. Vil tro ingen forsøker å stjele fjellet fra grekerne.  Det er ikke noe annet å si om den saken.

Vi suser videre, men møter snart skilt som forteller at motorveien er stengt ved Tempi. Det er skiltet to omkjøringer. Den ene leder mot Athen, den andre sørover langs kysten. Det ser ut som om absolutt alle tar mot Athen så vi tar den andre. Den omkjøringen er meget, meget lang. Men det gjør jo ingenting. Vi kjører langs kysten. Fra landsby til landsby. Vi passerer en sandstrand som er flere kilometer lang. Solen skinner og alt er bra.

Vi kommer over en høyde og det er 42 km igjen til Volos. De 42 km er over en stor slette. På en vei som er helt snorett. I begynnelsen er det litt stilig å kunne se veien forsvinne over horisonten der fremme. En stund som egentlig ikke varer så lenge. Snart er det bare kjedelig.

Når veien er kjedelig er det to ting å gjøre: Tenke og snakke med Hustruen.  Gjennom en hel dag er det god tid til begge deler.  Samtalene egner seg ikke på trykk (av mange grunner).  Én av de tingene man kan fundere på er hvorfor  vi har latinske og ikke greske bokstaver.  Eller sagt på en annen måte: Hva skjedde egentlig med “De Gamle Grekere” som vi hører så mye om?  Representerte ikke de en stormakt?

Saken er at i 197 f.Kr. møttes den latinske og den greske kulturen på et sted som heter Cynoscephalae.  Det gikk ikke så godt for grekerne.  Faktisk er det ingen som har hørt om dem siden.  Fra da av var det Latin som var språket, Roma var stedet og grekerne ble “de gamle grekere”.  Selv om Paulus naturligvis fulgte via Egnatia på sin vei fra Jerusalem (og passerte Drama hvor vi overnattet forleden dag) falt det ikke ham inn å gå til Athen.  Hva skulle man der to hundre år efter slaget ved Cynoscephale?  Han gikk til Roma, og sikret at Roma ble Den Evige By.
Slik gikk det med den saken.

Vi passerer «Rizomylos – Relating to Martyrs Village». Forklaring mottas med takk. Veien svinger ikke av den grunn.

Vi kommer til Volos.  Vi passerer raskt gjennom byen og begynner på fjellet. Utsikten er fantastisk.  Veien svinger seg flott oppover og solnedgangen er spektakulær. Det blir dog stadig mindre med hus, og snart er det bare oss, skogen og veien som svinger seg oppover. Opp, opp, opp.

Temperaturen synker. Jeg kjenner at Hustruen fikler med bryteren til varmevesten.  Vi var liksom ferdig med kulde på denne ferien.  Det blir mørkt.
Vi diskuterer hva vi skal gjøre. Returnere til Volos kankje. Så passerer et hotell som helt åpenbart ikke er den typen vi pleier å overnatte på. Det har fire stjerner.

Det er absolutt lavsesong så Kapteien forhandler seg frem til  et rom for 50 euro.  Her er to sesonger i året: Folk kommer for å kjøle seg ned om sommeren, og for å gå på ski om vinteren.  Nå er vi midt mellom de to.

Hotellet har ikke nett, men rommet byr på himmelseng (no less!).  Jeg kan ikke engang huske siste jeg lå i en himmelseng. Det er kaldt ute men her inne er det fantastisk godt og varmt. Alt som er viktig er lettere når man ikke trenger så mye sengetøy.

Styrmann ifører seg skreddersydd skjorte, stikker sin Parker ned i lommen designet med den for øye, og tar et glass vin efter første omgang i himmelsengen mens han venter på at Kapteinen skal bli ferdig med finpussen.  Livet er ikke det verste man har.

Kelneren sier at eftersom de ikke hadde forventet gjester nå i kveld har kokken bare laget tradisjonell mat.  Men dersom vi vil ha mer internasjonalt tilsnitt kan han selvfølgelig lage andre ting til oss.  Vi er da ikke dumme så vi henger oss på. Derfor starter vi også på tradisjonelt vis.  Den lokale ozo heter tsipouro. Om den smaker bedre enn andre ozo er vanskelig å si.  Men det er ingenting som tyder på det.

Første rett er ost i en saltet melk. Den serveres med kål, olje og eddik. Så får vi lammegryte med sitron. Til lammet er det grønnsaker og urter som er kokt sammen. Kelneren kaller det «pot herbs». Dersom jeg hadde kunnet lese menyen skulle jeg ha notert det ned og gjengitt det her. Men slik er det å ikke kunne lese i det landet man er på besøk.

Så fikk vi «pot pork» med friterte og gratinerte poteter. Alt sammen kjempegodt. Absolutt verdt pengene, selv om vi altså ikke spiser på steder i denne prisklassen til vanlig.

Men vinen, den var meget, meget tynn. Helt uvanlig tynn.  Den må da være tynnet med vann; er det mulig å lage vin så tynn på naturlig vis?

Mens vi spiser snakker vi om hva vil egentlig vil oppnå med en ferie slik som denne.  Vi er enige i at selv om dette har vært en kjedelig dag rent kjøremessig så har det vært en perfekt feriedag.  Ikke alle dager skal pakkes med action.  Noen dager skal man slappe av.

For oss, å kjøre nesten femti mil i bra vær, det er en fin avslapping.  En dag for de lange og rolige samtalene.  Og funderinger på hvor det ble av De Gamle Grekere.  Og naturligvis en og annen tanke på krisen (Crisis? What crisis?)  og nasjonalisme.  Begge deler triste greier.  Særlig om det er sant at grekerne har seilt inn i denne krisen med åpne øyne!  Nasjonalisme sier vi ikke mer om.

De ansatte er ferdige med sin middag og det er jo egentlig vi også.  Man kan da ikke bli sittende alene i spisesalen.  Vi takker for oss og trekker oss tilbake til rommet med himmelsengen.

Klokken er bare litt over ti og det er alt for tidlig å sove. Og godt er det! Efterpå, når nattestillheten har senket seg, da kan man med stativ fange utsikten ned mot Volos og havet utenfor.

Mr. Zumo forteller at vi har kjørt 458 km, og at vi er på 1.168 moh.

Feriens åttende dag, fredag 19. mars.  Vi reiser vestover fra Kavala til Kassandra.

Det interaktive kartet er å finne på ved å følge linken til Google Maps.

Man kan ikke leve uten en skikkelig frokost, hverken her eller andre steder. Hva det innebærer varierer. Vi er nå urokkelig fast i Middelhavets rutiner.  Litt ferskt brød, litt syltetøy og kaffe så er alt vel.  Ikke mer, men heller ikke mindre.

Ja, så var det kaffen da. Sjekk kaffen på bildet. Servert i et halvliters ølglass. Det er en slags Nescafe med pisket skum på toppen. Teknisk sett er det kaffe, men efter et langt opphold i Toscana er det ikke mye som gir assosiasjoner til frokostkaffe i den væsken der.  Eller som Douglas Adams ville ha sagt: Something not entirely unlike coffee.  Selv om orginalen vel var te.

Vår “nye” mobillader skal ankomme klokken 11. Dermed får vi noen timer fri. Noen har bestemt at vi skal gå på våre føtter.  Det er den første rusleturen vi har hatt siden vi kom til Hellas. Jeg må faktisk innrømme at det var litt godt å røre seg.

Noen har bestemt oss for å gå opp på festningen som tårner seg opp over Kavala. Festningen ligger naturligvis på toppen, og hele fjellknausen er omkranset av en bymur. Innenfor bymuren er det trange gater slik vi også kjenner dem fra hele Middelhavet. Vi finner en bar og spør om vi kan få frokost. Te eller kaffe, spør hun. Kaffen vi bestiller er allerede kommentert. Hun forteller at hun har vært i utlandet og tjent penger. Som så mange andre. Hun har vært 14 år i Canada.

Den eldre mannen leser avisen med en bekymret mine. Det hadde jeg også gjort dersom jeg bodde i Hellas. Vi kan ikke forstå annet enn at det står meget, meget, meget dårlig til. For det første så blir vi stadig slått til bakken av mangelen på kriseforståelse. Riktignok kan det være at norske medier fullstendig overdriver krisens realiteter alene for å sverte Hellas. Det er mulig. Men jeg tror ikke det er tilfelle. Men at greske medier underdrive Hellas’ rolle i dette, det er jeg helt sikker på. At alle vi treffer skal ha et verdensbilde som ikke stemmer med de økonomiske realiteter som de fremstår for oss, uten at media er involvert, det er det vanskelig å tro.

Nei, tema fra Hellas det er streik og uroligheter. Særlig i fergetrafikken og andre deler som ikke rammer grekerne selv så mye, men heller turistene. Dette får vi ikke til å henge sammen uten å bruke meget dystre antagelser om greske politikere, fagforeningsledere og media. Kavala ligger badet i morgensol når vi endelig kommer oss helt på toppen.

Festningen er ikke verdt et besøk eftersom man må bruke sine føtter for å komme dit. Det er en lang gåtur men lite spesielt å se. Det er en liten festning med noen bygninger og et tårn. Utsikten er bra, men det er den fra andre deler av byen også. Men den hvite, nye delen av byen gjør seg godt bakgrunn for den grå festningsmuren. Herlig vær. Akkurat slik vi vil at det skal være.

Kavala har en fantastisk viadukt. Dit er det absolutt verdt å gå. Det bringer vann inn i gamlebyen. Bygget på 1600-tallet men ting tyder på at søylene er romerske og at 1600-talls akvedukten er en gjenoppbygging av en romersk.

Vår venn i butikken svikter oss ikke og jeg ser frem mot fulladede batterier i morgen tidlig.  I 2010 er livet tungt uten mobiltelefon.

Han har en Transalp.  Den står (naturligvis?) midt på fortauet utenfor butikken.  Han har også en venn i Sveits. Han spør og graver om beste måten å kjøre gjennom Italia (både raskeste og «beste»). Åpenbart en motorsyklist som planlegger sine turer. Vi sier han må stoppe hos oss for lunch dersom han passerer Toscana på sin vei mot Sveits.  Det lover han; den som lever får se.

Legg merke til påkledningen min.  Riktignok har jeg tatt av meg MC-jakken, men skjerfet og “fleece”-jakken har jeg beholdt.  Ikke akkurat tropevarme.

Derefter er det på tide med et stopp på Cafe Biblioteket.  Min venninne er ikke der, men jeg skal ikke drikke Dry Martini så jeg greier å forholde meg til den unge mannen.  Like hyggelig, men ikke like pen.  For å si det slik.

Vi sjekker epost, oppdaterer våre venner på ADVrider.com om dagens planer, drikker kaffe som ikke står tilbake for det man får andre steder utenfor Italia, og nyter litt jazz. Med mobillader i lommen er dette en bra start på dagen. Jeg har enda ikke funnet en sugekopp og Mr. Zumo er fremdeles incommunicado.

Klokken ble ett før vi kom oss avgårde. Det er minst fem timer senere enn vi liker og fire timer senere enn vi pleier.  Vi blir enige om å se på det som en slags halv hviledag.

Første stopp er et lite supermarked. Solen skinner fra en Hellas-blå himmel.  Været et fint og solen varmer. Vi skal finne et vakkert sted å spise lunch. Det er i det minste planen. Med sedvanlig grundighet kjøper hun akkurat det som er nødvendig.  Derefter kjører vi ikke så lenge før vi stopper for lunch.

Vi stopper i Nea Peramos.  Der finner vi en benk ved sjøen.

For oss ville det ha vært naturlig å ha ryggen mot veien for å se up på vannet. Men her skal man tydeligvis prate med folk, se og bli sett. En nybakt mor triller stolt på sitt barn, og vi nyter solskinnet i fulle drag. Hittil har ferien vært veldig kald, med sne og skitrekk. Særlig Hustruen håper at akkurat det nå er et tilbakelagt kapittel.

Efter lunch går jeg på en bar for å få meg kaffe.  Jeg er forberedt så jeg blir ikke skuffet.

Jeg har ingen anelse om hvorfor bildet er uskarpt.

Vi drar videre på vår vei mot Kassandra. Vi har vel mer eller mindre bestemt at vi ikke skal bruke tid på å besøke monumenter og museer. Vi er på MC-ferie og «monument- og museumferien» kan vi ta en annen gang. Da flyr vi til Athen, besøker Akropolis, og så videre. Men en ting bare må man se: Løven ved Amphipolis. Jeg leste om den første gangen da jeg var liten gutt. Av en eller annen grunn festet den seg og jeg har alltid ønsket å se den. Se hvor stor den egentlig er.

Problemet er at jeg er veldig flink til å være med å håndheve vedtaket om ikke-museumsferie. Derfor har jeg meget listig ledet hustruens avgjørelser om hvor vi skal dra slik at vi ville passere dette stedet. Det er ikke ofte jeg greier å overliste henne så jeg er meget tilfreds med å være her nå. Vi kom hit midt på formiddagen, vi har det ikke travel, det regner ikke, alt er perfekt. Det går riktignok ikke som planlagt, men det er en annen sak.

Løven ble satt opp fire århundrer før Kristus. Den var en del av et monument for å hedre en av Alexander den Stores tre generaler. Men fundamentet var for lite og den digre løven sank sakte men sikkert ned i bakken. Den ble funnet igjen på tredve-tallet og gravet frem. Et tilstrekkelig fundament er satt ned og løven står igjen og ser ut over elven. Den er meget stor.

Guiden alle har hørt om, men ingen har lest, nemlig Michelins guide til spisesteder, den har stjerner. En stjerne betyr «Worth a meal», to betyr «Worth a detour». Tre stjerner betyr «Worth a journey». La meg uten tvil gi dette stedet tre stjerner. Av to grunner.

Først er det kult med en 2.400 år gammel kjempestatue i perfekt stand. Historien, særlig for oss om bor i Pisa, med fundamentet og greier er jo stilig. Men stedet er mye mer imponerende enn jeg hadde forestilt meg. Det er nemlig «underkommunisert». Man kommer rundt en sving, og der er den. Slik han «alltid» har stått, og ser rolig ut over elven.

I kulturell sammenheng er 2.400 år uhyggelig lenge. Det er latterlig bare å foreslå at man skal reflektere over hvordan verden kommer til å se ut om 2.400 år. Men det er ingen grunn til å tro at om man kommer igjen hit om 2.400 år, så vil han være borte (om vi tillater oss å anta at moderne Hellas er bedre til å designe fundamenter enn «De Gamle Grekere» var). Han vil sitte her, urørlig, et evig minne. Jeg, i året 2010, synes det er fantastisk at de satte opp denne store løven for 2.400 år siden. Det er ikke engang mulig å tenke seg hvordan en besøkende i år 4.410 vil føle.

Her kunne ha vært uhyggelige mengder glorete ting som ville forstyrre roen. Parkeringsplasser med busser, japanske turister som småløper slik japanske turister av en eller annen grunn alltid gjør, guider med gule paraplyer, og amerikanere med klistrelapp på brystet som viser hvilken buss de skal sitte it. Alt det man opplever til fulle i Pisa. Alt det som gjør at man i Pisa ikke kan sette seg ned og nyte synet. Her er det ingenting. Bare Løven. Det er rett og slett fantastisk.

Like i nærheten ligger det gamle fundamentet og venter på at noen som liker puslespill med store brikker skal sette i gang. Jeg regner med at i Hellas finnes det tusenvis av slike puslespill som venter på «den rette».

En bil stopper ved siden av Bamsefar. En ung og velkledd mann stiger ut. Han har kjørt et stykke, strekker seg, og myser mot solen. Han ser at sykkelen er fra utlandet og kommer bort til oss. Samtalen starter med noen høflighetsfraser hvor det etableres at alle tre snakker engelsk. Men så tar den en uventet vending.

«Do you like the lion?»
«Indeed we do. It is marvelous. No less. So old, but still so timeless. We are happy we stopped here to view the Lion»
«The old stones always tell the truth. This Lion proves to the whole World that Macedonia is Greek. Macedonia has always been Greek and will always remain Greek. Those ….. people …. who wants to steal Macedonia will never suceed. Never!»

Ordene «those people» spyttes ut. Han lette efter et mer passende uttrykk men hans engelsk strakk heldigvis ikke til. Stedet jeg hadde gledet meg til å se, den verdige stillheten, Løven, hele greia fullstendig ødelagt av stygg, utilslørt, ekkel nasjonalisme.

Vi sitter litt betuttede igjen efter at vår «venn» har dratt sin vei. Vi klatrer ombord, fyrer igang Bamsefar, og drar videre. Vi kjører uten å ha så mye å snakke om. Så vidt jeg kjenner til så er vi mennesker laget slik at i slike stunder begynner man å tenke på andre triste greier. Hvorfor er vi ikke laget sånn at en slik episode gjør at hjernen fylles av hete kjærlighetshistorier og fantastiske middager med gode venner? Av minner fra turer med Marine til Gåsvær, av midnattsol og solvarm Chianti til lunch? En dårlig opplevelse følges isteden av et tog av andre ting man ikke har blitt forskånet fra. I sannhet en trist stund.

For å sette dette i perspektiv: Jeg eier bare tre ting. En Villa i Toscana, en BMW R1150GS og en Hustru. Her er jeg i Hellas med to av mine tre ting. Likevel er stemningen ikke den beste for å si det mildt. Tatt stundens potensiale i betraktning, det vil si summen av Løven i Amphipolis, MC-ferie og Hustruen, er dette tristre greier. I sannhet triste greier.

Det aller verste er at i slike stunder begynner jeg å tenke på Livia. Mitt lille barnebarn. Den lille jenta på halvannet år som er lykkelig uvitende om verdens ondskap. Som hyler av glede når hun får fly gjennom luften på Morfars sterke armer, som putter en bitte liten finger inn i øret mitt og ser intenst på meg mens vi deler hodepute og jeg synger «Jeg vet en tulle med øyne blå». Hun har ikke blå øyne men det vet hun ikke enda.

Hva kan jeg gjøre for å skåne henne fra verdens ondskap? Hva kan jeg gjøre for skåne henne fra å møte en ekkel gresk nasjonalist ved Løven i Amphipolis? Ingenting. Ikke en eneste ting. Jeg må innrømme at kjøringen ikke lenger har min fulle oppmerksomhet og at blikket sløres. Derfor er det godt alt dette triste avbrytes av et skilt plassert midt i veien. Virkeligheten trenger seg på.

Vi har naturligvis valgt en vei som slynger seg avgårde. Et stykke utenfor hovedveien. En flott MC-vei som bringer oss sør-østover langs kysten, men ikke nede ved kysten. Lite trafikk, så det kommer ingen selv om vi står en stund ved skiltet og håper på en bil. Vi blir enige om at dersom skiltet sier at veien er stengt, da ville det være skiltet omkjøring i en eller annen retning. Altså konkluderer vi med at skiltet sier noe slikt som «dårlig veidekke» eller noe i den retningen. Eller svingete vei. Virkeligheten skal vise seg å være noe midt i mellom.

Selv om grekerne i sin alminnelighet snakker engelsk har de som kjent et annet alfabet når de driver med sine egne ting. Det er som å være i Thailand. Det var første gangen vi opplevde å ikke engang vite om vi er på rett vei selv om du vet hvor du skal. Du trenger ikke snakke fransk for å forstå hvor skiltet til Paris går. Står det Kassandra på dette skiltet her? Det er en underlig blanding at man kan kommunisere med folk, men ikke forstå hva skiltene sier.

Vi har kjørt noen kilometer siden skiltet midt i veien. Åsene er skogkledte, det er ingen trafikk (kanskje skiltet likevel sa «stengt»?), veidekket er godt. En god MC vei. Stemningen blir bedre og vi legger Løven og alt det der bak oss på mange måter.

Vi kommer rundt en sving, og uten noen form for varsel kjører vi rett i en veisperring. En lastebil har dumpet et lass grus og stein midt i veien. Ingen form for merking, ingenting! Heldigvis kjører jeg forsiktig så jeg greide å stoppe i tide. Men likevel. Ok, det sto sikkert «veien er stengt» på skiltet, men dette er litt drøyt. Mr. Zumo kan ikke spørres til råds, så vi må studere det kartet. Slik man gjorde i gamle dager. Så vidt vi kan forstå er vi kun en kilometer eller så fra en stor hovedvei. Det begynner å bli sent, det er veldig langt tilbake så derfor forserer vi sperringen. Vi ville vel ikke gjort det om vi var i Norge.

Vi stopper for eftermiddagskaffe i landsbyen Polygyros. Det virker som om landsbyen har turister i sesongen. Den har preg av vedlikehold man vanligvis bare ser der det ferdes turister. Vi er oppe i høyden, men ikke på fjellet. Om det er turister her om sommeren eller vinteren, i soppsesongen eller om våren greier vi ikke å forstå.

Vi greier heller ikke å fange alle som røyker og det enslige skiltet med røyking forbud i samme bilde. Det ville kanskje ha blitt opplevet som litt provoserende om vi hadde gått bort og satt det på ett av røykebordene og så tatt bilde av det. Vi er gjester, tross alt.

Vi drikker vår «kaffe» mens vi ser på TV. Det er nyheter og vi forstår det handler om krisen. Det er bilder av noen politikere, vi hører ordet euro mange ganger, noen grafer som peker opp og noen grafer som peker ned. Alle ser på nyhetene, alle røyker, men ingen snakker.

Det virker som om man absolutt har forstått at det er krise.  Det er en slik stille, alvorlig, bekymret stillhet.  Synd å si det, men det er faktisk godt for første gang å føle at noen tar dette på alvor.

Vi begynner nedstigningen og havet kommer til syne. Det er trolig Kassandra vi ser der i det fjerne. Veien er meget bra.  Vi stopper for å tisse. Jeg tar bilde av solnedgangen. To biler kommer oppover. Den sølvfarvede kjører forbi. Det er heltrukket gul sperrelinje.  Slik er det  nå engang her.

Vi kommer frem til Kassandra og kjører utover. Kassandra er en av tre landtunger som stikker ut i havet. Som tre fingre. Her skal være fantastiske strender men nå er det mørkt. Vi har ikke kjørt langt før vi ser et skilt til et hotell.

På hotellet blir de meget overrasket over å se oss. Familien spiser middag i lobbyen. Det er åpenbart at hotellet er stengt. De sier det bare er åpent om sommeren, men naturligvis skal vi få et rom. Hotellet er relativt nytt og kjedelig. Uten personalitet og det kunne ha vært hvor som helst i verden.

Eller, for å være helt presis: Vi har kommet til Syden.

Vi blir litt «stuss» da vi oppdager det. Vi legger ned mye innsats i å unngå Syden men nå er vi her likevel. Argh. Det er naturligvis vår egen feil. Det vi forsøkte å lære fra vårt mislykkede besøk i Psardes (se Hellas Dag 4) var at vi skal vurdere nøye rådene vi får. Har vi vurdert om «fantastiske strender og flott natur» er noe vi ønsker å besøke på vår MC-ferie? Er det trolig at å se på strender er tingen? Hadde vi vært «into these things» skulle jeg bedt Hustruen gi meg litt ris på rumpen som straff.  Men vi er ikke into those things.  Isteden spør vi vertskapet om hvor vi kan spise middag.

De anbefaler uten forbehold restauranten på andre siden av veien. Vi er ikke lite skeptisk når vi ankommer. Ingen andre gjester. Hva kan man vente i Syden utenfor sesongen?

Men hvor feil kan man ta? Maten er fantastisk selv om vinen er kjedelig. Det er mørkt men vi kan se bølgene slå mot stranden nedenfor. Her er det nok fantastisk å sitte om sommeren. Ikke at det er dårlig nå heller, men det er nok enda bedre om sommeren.

Klok av skade avstår vi fra dessert. Det vil vertskapet ikke ha noe av så de spanderer en liten tallerken med tre hjemmelagede kakestykker på hver av oss. Fantastisk! Dessert i Hellas behøver ikke være sukker kokt i honning. Det var søtt dette også, ok, men hjemmelaget med omtanke. Forskjellige smaker, ferske, med god konsistens. Laget for å spise nå, ikke oppbevares.  Fantastisk!

Kelneren kommer og spør hvor vi kommer fra, hvor vi har vært, og hvor vi skal. Til tross for episoden med Løven greier jeg å beholde humøret når han retter på meg å sier at det heter FYROM det landet det oppe på andre siden grensen. Vi viser frem kartet og planen vår. Vår neste by ser ut til å skulle bli Volos.  Der skal vi treffe Alex fra ADVrider.

Når kelneren hører det lyser han opp.  Han har en bror som jobber på et hotell i landsbyen Xania øst for Volos. Utsikten er uslåelig, naturen flott, og havet ekstra blått. Vi forsøker å lære så vi studerer kartet. Ikke bare er stedet anbefalt av mange fra ADVrider.com, kartet viser også veier som har potensiale til å være flotte MC-veier. Det er det som avgjør. Vi takker ham for rådet.  I morgen drar vi til Xania.

Selv om vissheten om at vi er i Syden lett kunne lagt en demper på resten av kvelden er vi oppildnet av den gode maten og skynder oss som forelskede tenåringer tilbake til rommet.

Mr. Zumo sier vi har kjørt 236 km i dag.  Klikk på kartet for å komme til Google Maps.

Dengang jernbanestasjonen lå her i sentrum, da lå hotellet strategisk plassert. I dag synger det på siste verset for å si det mildt. Den gamle mannen som sa Deutchland good i går har gått hjem, og en kjederøykende sønn med designer-solbriller passer resepsjonen. Det vil si, han sitter utenfor i solen og lar resepsjonen passe seg selv.  Vi er i Alexsamdroupoli nord-øst i Hellas.

Vi våkner på denne feriens syvende dag.  Det er torsdag, vi har vært nord i Hellas og fått vår dose med sne og is, og vi har vært på grensen til Tyrkia.  Nå er vi på vei vestover.

Vegg i vegg med hotellet er det en bar og der ville vi, om vi hadde vært i Italia, kunnet spist en god frokost.

Her fikk vi Nescafe i et pappkrus og en meget, meget tørr kake-lignende greie. Ingen bra måte å starte en dag synes jeg. Men hva skal man gjøre? Det er hardt men gutta liker det, tenker jeg. Jeg trøster meg med at damen bak disken er både søt og hyggelig. Naturligvis er det viktigere at hun er hyggelig enn at hun er søt, men hun var nå engang begge deler.  Jeg bare konstaterer det for meg selv der jeg sitter og “nyter” min frokost.

Det er bare åtte grader.  Selv om solen skinner er det et bitende drag i luften. Vi kler godt på oss, og Hustruen sørger for at varmevesten er påkoblet. Hva skulle man gjort dersom Hustruen ikke hadde varmevest på sommerferien i Hellas?  Det var meningen at det skulle være varmt og godt her nede ved havet.  Men dengang ei.  Bedre vær lengere sør, sier de alle sammen.  Så må vi vel reise dit, da.

Uten Mr. Zumo til å hjelpe oss går det ikke så fort fremover.  Men det er desto hyggeligere.  Vi kjører langs kysten.  Riktignok er det en grusvei for vi har ikke Mr. Zumo til å ta oss andre steder.  Derfor finner vi det arkeologiske feltet ved Mesimvra.  Mer enn å vite hvor det er, det vet jeg ikke.  For Google har ikke noe i det hele tatt å fortelle.  Staves det på en annen måte på engelsk?  Posisjonen er N40.86244 E25.63996.

Kartene, de er en historie for seg selv.

Nederst er loggen fra Mr. Zumo,  Loggen viser hvor vi faktisk kjørte.  Kartet øverst viser hva Google Maps tror om veinettet i området.  Tidligere var vi plaget med veier som ikke eksisterte.  Her ser det ut til å være motsatt.  Uansett – kartene er dårligere enn vi er vant til.

Vi kjører langs flotte strender.  Her er det sikkert fullt av folk om sommeren. Og om du som utlending skulle greie å finne hit, sier du når du kommer hjem «Vi fant en strand som bare grekere bruker». Dermed er det hele mer autentisk.

Noe annet som er autentisk, det er en uendelig mengde arkeologiske utgravninger.  Å leve i et land så til de grader fylt opp av ruiner kan ikke være helt enkelt.  For det første har man jo en viss glede og stolthet i å holde slikt ved like.  Men det koster.  Kanskje koster det mer enn det smaker?  Dersom du ikke har sykehjemsplass er det kanskje ikke så lett å motivere seg til å bruke penger på skilt for å “underholde” turistene.

Ikke vet jeg, men å være arkeologi-turist i Hellas ser ut til å være relativt enkelt.  Man ser de rød-brune skiltene overalt.  Her må man være kunnskaprsrik for å ferdes med interesse.  Litt søk rundt om på internett viser at disse stedene spenner over flere tusen år.  Gresk, Romersk, Byzantinsk, you name it.  Naturligvis hulter til bulter.

Vi stopper tilfeldig i en landsbyen Maroneia for kaffe. Bensinstasjonen er stengt; det er jo bensinstreik i dag. Byen har tre ting å by på. Det første er et arkeologisk felt, det andre er grotten hvor Kyklopen bodde (hint: Odyssevs), og det tredje er et helt ufattelig digert eketre. Vi hopper over de to første og setter oss under det siste. Bamsefar venter tålmodig i bakgrunnen.

Kaffen er dårlig.  Hustruen handler inn til lunch. Det er sol men kaldt. Hustruen mener vi må komme oss skikkelig sørover.

Langt ute på landet finner vi en bensinstasjon som riktignok er stengt men hvor eieren driver på med ett eller annet utenfor. Vi svinger inn og later som vi ikke vet at det er streik. Og sant nok, fyren er mer opptatt av å selge bensin enn å streike.

Han sier at slike streike-greier det er noe de driver med inne i Athen hele tiden. Han har jobbet i Tyskland og snakker i tillegg litt engelsk. Her er ingen landsby og han forteller at de fleste av kundene er bønder som kjøper diesel til landbruksmaskiner.  Jeg føler meg veldig stor ved siden av ham.

Krisen? Hvilken krise? Isteden forteller han at fem kilometer lengre frem er veien stengt fordi elven har skylt vekk broen. Det er fire mil (!) til neste bro. Men, sier han hemmelighetsfullt, hundre meter før elven går det en liten vei til høyre. Følg den noen hundre meter motstrøms.   Der er det en annen bro. Slik kommer dere over uten å måtte kjøre tilbake. Vi takker så mye for tipset!

Og riktig nok, de har to broer over elven her, mens bare den ene er i bruk. Det er ingen merking av den andre broen og uten tips hadde vi måttet snu. Hvorfor setter ikke myndighetene opp et skilt? Hvorfor har de to broer? Hvorfor i all verden har de bensinstreik? Det er mye her som ikke gir mening.

Vi finner et vinterstengt picknikområde. Porten lar seg passere og vi setter oss godt til rette. Gjennom vinduene ser vi et bra kjøkken og plass å spise. Også her er det sikkert fullt om sommeren. Det er veldig vått på bakken og Hustruen klager over at støvlene hennes lekker.

Som alltid når Hun står bak noe er det velgjort. Det eneste som mangler for å gi oss en perfekt lunch er kaffen. Den kan man som kjent ikke lage selv, og her i Hellas er det ikke så lett å få tak i en heller.  De runde hyttene er laget av strå.  Jeg gjetter på at det er en forhistorisk modell, og at sommeren kan man grille inne i dem og føle seg hensatt til pre-cambrium.

Kald vind blåser inn fra havet og så snart vi har spist oss mette drar vi videre. Det er problematisk med venstre blinklys. Noen ganger fungerer det, andre ganger ikke.  Vi nærmer oss tettbygde strøk og blinklys er nødvendig.  Jeg må jakte på WD-40.

Neste store by er Kavala.  Veien svinger seg fantastisk ned fjellsiden til byen.  Vi kjører den gamle veien og byen tetner sakte men sikkert til.  Nede i havnen får vi vite at det er 460 km til Konstantinopel.  Underlig valg av navn.  Veien vi står ved heter jo via Egnatia og gikk fra Roma til Byzantium.  Så Byzantium hadde vært fornuftig.  Byen har hatt navnet Istanbul siden 29. mai 1453 og navnet har vært eneste navn i bruk siden 1930 (åtti år).  Men her står det Konstantinopel.  Er skiltet mer enn 80 år gammelt?  Neppe.

Det er mange sykler (motorsykler, altså) i Kavala. Massevis. Den klart mest populære sykkelen er Vstrom 600 (eller er det 650?) efterfulgt av African Twin og Transalp. Jeg ser ikke en eneste av det som er Italias mest solgt sykkel, nemlig BMW R1200GS. Er det bare smak og behag eller er det andre årsaker som ligger bak. Så vidt jeg kan forstå egner Hellas seg like godt til 12GS som Italia.  Kanskje det ikke finnes forhandlere her?

Vi parkerer på strandpromenaden og finner en fancy cafe med nett. Som alle andre steder er det et meget godt utvalg i cafeer. Det er ikke fullt, men tatt i betraktning av det er tidlig eftermiddag midt i uken er det bra med folk. Vi tok en cappuccino, som ikke var så verst men som kostet fire euro (!). Røyken ligger tett i lokalet og musikken står på fullt. Ikke noe for oss gamlinger.  Jeg fyrer opp PCen mens Hustruen går ut for å rekognosere.

Folkene på ADVrider forteller at stedet å bo i Kavala, det er Hotel Galaxy. Men det har naturligvis Hustruen allerede funnet ut. Så mens jeg surfer for informasjon går hun inn i resepsjonen og spør.  Hotellet skal stenge neste uke for totalrenovering. Derfor kan man denne siste uken bo for 45 euro i et dobbeltrom. Da hun kommer tilbake og jeg forteller at vi skal lete efter Galaxy holder hun litt matt frem nøkkelen til rommet hun har booket oss inn på.  På nøkkelen står det Galaxy.  Hva skal man si?  Utsikten fra Galaxy den er verdt 45 euro alene!

I ridder-romaner står det alltid at helten «gikk for å vaske av seg vegstøvet efter reisen». Det gjør man efter en dag på MC også. Derefter drar vi på jakt efter lader til min Nokia.

Vi prøver først en forretning som ser ut som om de skal ha alt av slike gamle greier.  I det minste er hyllene overfylt med ting og tang ingen trenger lengere. Men en lader til en tusen år gammel Nokia, nei det har de ikke.

Lykken står dog den kjekke bi: Efter et par andre feilslåtte forsøk finner vi en liten elektrisk forretning hvor innehaveren efter to telefoner sier at han har en lader her i morgen klokken 11. Til femten euro. Vi lover å komme og hente den.

Legg merke til påkledningen.  Det er meget, meget kaldt i Hellas.

I jakten på nett og en aperitivo slumper vi til å finne Cafe Biblioteket. Det er en perle! Svært godt og varmt, mange små rom fylt med stille jazz. I baren en vakker ung kvinne. Hun kommer til bordet og spør hva vi vil ha.  «I would like a Dry Martini. Shaken, not stirred». Hva mer kan man forlange av en ung vakker kvinne i en slik stund enn at hun svarer «I know, I know»? Jeg forlangte hvertfall ikke noe mer.

I et hjørne finner man spill, aviser og en kunstinstallasjon. Det sitter en ung mann i baren. Han forteller at krisen er skapt i Tyskland. Først har de brukt EU til å skape seg nye markeder slik at de kunne ha høye lønninger hjemme. Når det ikke lenger er mulig bruker de EU til å tyne oss små medlemmer.  Du vet hvordan tyskerne er, sier han med fynd og klem.

Eh, OK. Vi har sluttet å grave i svarene vi får om krisen. På hotellrommet så vi nemlig rapport fra Athen i dag. Noen har hengt opp et ufattelig stort banner på Akropolis. Der står det «Europeans, rise up». Mot EU og Tyskland, må vi formode. Jeg lurer på hvor lenge velgerne i Tyskland er villige til å bruke sine skattepenger på å redde grekerne fra katastrofe.  De virker ikke særlig takknemlig for hjelpen de får.

Mens vi sitter der og har det veldig bra leser vi i Aftenposten at det er streiker her i landet.  Det rammer, ikke overrraskende, turistene som er her.  Denne gangen er det fergene som ligger i ro.
Men i et land som tilsynelatende bare har én eneste industri, er forståelsen av krisen virkelig så dårlig på nasjonal basis at streiker som rammer turistene ser ut som det rette å gjøre?  Er det vi fra Norge som er helt på jordet, eller er vi vitne til at et helt land graver sin egen grav?  Det er litt surrealistisk å lese i Aftenposten at krisen blir verre for hver dag, samtidig som det sitter en ung mann noen meter borte som overhodet ikke deler Aftenpostens syn på mekanismene som er i spill her.
Hvordan vet jeg at Aftenposten er bedre informert enn folk som faktisk bor her og må leve med krisen?

Uansett: Om du noen gang er i Kavala må du oppsøke Biblioteket.  Den unge kvinnen lager Dry Martini som om hun aldri har gjort noe annet.  Ikke engang en krise i finansverden kan overskygge en vellaget Dry Martini servert med et smil av en ung kvinne.

Nok om krisen for i dag.  Vi lar den ligge og spør istedet min nye venninne om hvor vi kan spise.  Hun anbefaler uten å nøle en en fiskerestaurant rundt hjørnet. Vi nøler heller ikke!  Råd fra en som kan lage “Shaken, not stirred” skal man lytte til.  Tror nå jeg, da.  Hustruen himler med øynene.

Der er det fullt av folk, godt og varmt, og hyggelig.  Kelneren snakker tilstrekkelig engelsk til at vi greier oss uten meny (som vi ikke forstår likevel).

Vi starer med gresk salat.  Det gjør vi hver eneste dag.  Hustruen synes jeg er teit som alltid velger gresk salat, men jeg er jo i Hellas for svingende!  Det er alltid for mye olje på den greske salaten. Så når jeg sier at en gresk salat var god skal du lese «sett bort fra at det var alt for mye olje på salaten, var den god».

Neste er blåskjell i ris.  Vet ikke om de dyrker ris her men uansett er det veldig bra.  En fin smak av hav; kanskje har de brukt litt sjøvann i risen.

Som secondo får vi friterte ansjos. Meget, meget bra. Det er vanskelig å fritere bra. Resultatet skal være gjennomkokt men heller ikke mer, pastaen den er dyppet i skal være så tynn at den gir en sprø overflate uten å hverken dominere smaken eller utseende. Se hvordan disse friterte ansjosene fremdeles ser ut som ansjoser. Se nøye, for så god fritert mat er det meget sjelden man ser. Kontrollspørsmål: Hvorfor er rødspetten man får fritert i Norge rullet i brød og alle andre mulig greier? Fremhever det fiskesmaken, eller skal det skjule at kvaliteten synker ved frysing? Forslag mottas med takk!

Til dessert sier kelner at vi  absolutt må prøve den lokale spesialitet. Det viser seg å være en ultra-søt hårete ball som jeg anslår stort sett består av honning og sukker.  Derefter er den flambert eller grillet litt i ovnen.  Meget, meget søt.

Hustruen er glad hun ikke tok dessert. Kelneren, derimot, er stadig innom og spør om det var bra og jeg er en feiging som ikke tør si nei. Dermed må jeg jo spise opp også.

Jeg er overbevist om at Hustruen bare sitter og drømmer om å komme tilbake til hotellrommet og de gleder som venter der, så jeg avslår forslaget om lokale drinker efter maten og betaler.

Mr. Zumo sier vi har kjørt 204 km i dag.  Det stemmer sikkert.  Kartet er fra Garmin eftersom Google Maps sier veiene vi kjørte på ikke finnes.  Men på kartet i Google Maps har jeg plassert bildene der de er tatt.  Det interaktive kartet er som alltid hos Google Maps.

Fra den lille verandaen på hotellet ser vi ned på hovedgaten i Drama. Drosjene i Hellas er gule som i USA (eller omvendt, hva vet jeg?). Dagens første jobb er å lete efter en ny lader til mobiltelefonen. Det hadde jo vært fint å kunne greie seg uten telefon på ferien, men våre nye venner fra ADVrider.com har alle fått oppgitt mitt nummer. Heldigvis, eller heller by design, har jeg en gammel Nokia 6210. Ikke har den farveskjerm, ikke har den kamera, ikke kan den sende eller motta MMS, ikke lage video, ikke har den GPS eller nedlasting av spill. Men til gjengjeld trenger den lading bare en gang i uken og tastene passer til mine digre fingre. Ulempen er at teknologien betraktes som pre-cambrium og at ingen har lader som passer. Jeg forsøker noen butikker men de ser på meg som en gammel gubbe som kommer inn med antikvariske ønsker. Sukk. Isteden går jeg på bar og drikker cappuccino.

Det var dog ikke så lurt å gå på bar, for på hotellrommet sitter Hun og er klar til å dra avgårde.  Jeg har naturligvis skrudd av telefonen for å spare strøm så når jeg (endelig) kommer til hotellrommet blir situasjonen kommentert.  For å si det slik.

Men situasjonen kommer raskt under kontroll og vi planlegger dagen videre. Planen er å kjøre til Tyrkia.  Derefter har vi ingen plan.  Høres ut som en god plan.

Jeg holder Mr. Zumo ut for at han skal finne ut hvor han er. Av en eller annen grunn vil jeg gjerne besøke grensen til Tyrkia. En av de der «har gjort det»-tingene som Hun ikke har noe sans for. Men for Henne er det viktigste å være på tur så hun finner seg i et teit reisemål. «Alt for deg, min kjære» sier hun tålmodig.  Jeg legger merke til at jeg ikke har lastet kart over Tyrkia så dit kan vi ikke reise selv om vi skulle ha lyst.  Trenger man visum for å reise til Tyrkia?

Legg merke til det uferdige og forlatte bygget i bakgrunnen. Det dominerer hovedgaten i Drama.  Meget mistenkelig.

Hovedgaten gjennom Drama er dog ikke som andre hovedgater.  Den heter “egentlig” via Egnatia og ble bygget av romerne to århundred f.Kr.  Veien er en forlengelse av via Appia (hei igjen, Gunn og John Arne) og forbinder Roma med Byzantium.  I dag går den rett som en strek fra Drama sør-østover mot kysten.  Foran oss ligger Byzants og bak oss har vi Roma.  Da er det meste her i verden dekket vil jeg tro.

Det er forskjell på nye veier og gamle.  Langs gamle veier er det aktivitet, der har folk bodd og drevet med ting i lang tid.  Hus.  Aktivitet.  Langs nye veier er det skog.  I gamle dager kjørte man gamle E6 sørover inn  mot Trondheim.  Byen startet tidlig, bebyggelsen tykner sakte til, det er overnatting, og alt som viser at man lever.  I dag ser man en diger servicestasjon.

Å stoppe for kaffe er ingen glede. Kanskje ville jeg ha begynt å drikke Cola om jeg måtte bo her. Nå blir jeg like forbløffet hver eneste gang.  Jeg veksler mellom Nescaffé og gresk kaffe.  Ingen av delene bidrar til økt livsglede.

En glede er det derimot å kjøre i høydene øst for Drama, sakte men sikkert arbeide oss sørover mot havet. Målet er å komme ned til havet, derefter dra østover til grensen.

Efter en noen timer i fjellene øst for Drama kommer vi ned mot kysten.  Vi har kjørt på flotte MC-veier.  Svært lite begyggelse og det er rart med den veien som går gjennom hele fjell-området uten å se ut til å ha noe “mål”.  Men naturen er fin, været er fint, Hustruen er fin, Bamsefar går fint, og alt er bra.  Venstre blinklys er dog ikke i orden.  Det krever overtalelse og press (bokstavelig talt) å få det til å starte.  Godt jeg har med meg verktøy.

Den første store byen vi kommer til er Xanthi.  Vi kjører litt rundt og leter efter en trattoria uten hell.  I utkanten av byen finner vi derimot et “mobilt” gatekjøkken.  Legg merke til at fronten på en bil stikker ut av bygget på kortsiden.  Inne står det en bil men det er jo satt opp et bygg rundt den.  Kanskje er det slik at man ikke får tillatelse til å føre opp et permanent bygg?  Eller at det er andre krav til infrastrktur (toaletter, etc) om det er et “mobilt” gatekjøkken istenden for et som “sitter fast”.  Noen som vet noe?

Menyen er stort sett basert på kjøtt.  Det ser vi forresten veldig ofte her: De spiser veldig mye kjøtt.  Mye mer enn vi er vant til fra Toscana.  Og absolutt mye mer enn vi liker; vi er ikke vegeterianere med én kjøttmiddag i uken er liksom nok for oss.  To ganger om dagen blir For Meget.  Men maten her, den er god.  For fet, naturligvis, men kvaliteten kjennes ut til å være veldig bra.

Det er høy aktivitet og driften er effektiv. Det liker vi, for vi er fra Norge.  Det er en glede å se et veldrevet sted i full aktivitet.  De riktige tingene er klare, det som trenges er plassert innen rekkevidde, og så videre.  Her er det ikke noe italiensk kaos.  Heller ikke vakkert designet interiør.  Man kan ikke få alt.

Hvilket minner meg om noe helt annet.  Jeg kommer aldri igjen til å bruke uttrykket «ta en spansk en». Årsaken er at i Spania ser ting ut til å fungere mye, mye bedre enn i Italia. Særlig om man skal dømme ut fra disiplinen i trafikken. Og kanskje er det slik: Når hver enkelt er overlatt helt til seg selv og sine lyster, herre i sin bil beskyttet mot anklagende blikk og spydige kommentarer, da kommer sannheten frem.

Kanskje er det slik at ved å se på hvordan trafikken er kan man måle pulsen på landet. Om alle følger trafikkreglene, er det da ikke rimelig å tro at de også følger andre regler? Om det er slik da er Spania et bra land. Jeg skjemmes fremdeles over at jeg trodde å kjøre sykkel i Spania ville være en risikosport. De kjører penere i Frankrike enn i Italia, og de kjører mye penere i Spania enn i Frankrike. Hvordan det er i Syden i Spania vet jeg ingenting om, men i resten (oppe på høysletten) der var det er drøm å ferdes i trafikken.  En drøm!

Hellas, derimot, er et mareritt. Vi får flere ganger forklart at teknisk sett det er påbudt å bruke hjelm. Men det grunnleggende problemet, får vi vite, er at politiet ikke er konsekvent. Noen dager blir man stoppet for ikke å bruke hjelm, andre dager ikke. Dermed vet man ikke hva man skal gjøre, og alle kjører uten hjelm. Det er slik, sier vår velutdannede hjemmelsmann, at en morgen våkner politisjefen i byen opp og bestemmer seg at i dag skal alle bruke hjelm. I løpet av noen formiddagstimer vet alle at i dag blir man bøtelagt om man kjører uten, så den dagen bruker man hjelm. Det er altså politiets manglende bøtelegging som er kjernen i saken. Påstås det altså.

Vi spør om det ikke er en viss egeninteresse i å bruke hjelm. Eventuelt om ikke det at det er påbudt i seg selv er en grunn. OK, sier vår venn som kjører flere titusen km i året med MC, hjelm er åpenbart viktig. Og når jeg er ute på langtur bruker jeg det. Men her inne i byen….

Mitt anslag er at 5% av greske motorsyklister kjører med hjelm i bytrafikk. Ute på landeveien er tallet 80%. Tallet for mopeder og scootere i bytrafikk er 0,2%. I forlengelsen: Andelen bilister som bruker bilbelte i bytrafikk anslås til 2,7% og 13,2% på landeveien.

Å kjøre MC i Hellas krever en helt annen stil enn vi er vant til. I særdeleshet forventes det at en MC kjører på den hvite linjen i veikanten. Det er fordi biler skal kunne passere selv om det er motgående trafikk. Det der finner jeg meg ikke i. Jeg ligger alltid i venstre del av mitt felt. Er det ikke plass til å kjøre forbi, da er det ikke plass. Jeg hjelper folk forbi når det er plass, men det kommer ikke på tale at jeg skal klemmes ut i grøften fordi en bilist vil forbi. Du må vente til det er plass. Sorry, Hellas.

Men det er ubehagelig å kjøre når man hele tiden har biler liggende en halvmeter bak seg, som vil presse seg frem, som ligger halvveis ut i motgående kjørefelt, og som blinker med lysene. Første ti gangene spretter man unna fordi man tror det er en døende mann i baksetet og bilen er på vei til legevakten.

Det underliggende problemet er, naturligvis, en fullstendig forakt for fartsgrenser. Jeg trodde det var slapt i Italia, men Hellas er et helt annet regime. Det påvirker naturligvis også skiltingen (hvem gidder å skilte når ingen bryr seg?), og trolig også politiets holdning.

La meg legge til at to greske motorsyklister vi snakket med svarte bekreftende på at de vanligvis holder seg helt ute i veikanten når de kjører. For, som de sa, det er for farlig å ligge midt i kjørefeltet.

Men i et større perspektiv og dersom trafikken faktisk kan brukes som indikator på den generelle holdningen til lov og rett, og basert på erfaring fra Spania, basert på alt dette så ser ikke situasjonen lys ut for Hellas.

Gode og mette kjører vi videre øtover.  Nå skal vi bare transportere oss selv til grensen, så vi svinger inn på motorveien.  Fint og praktisk med gratis motorvei.  Men fornuftig?  Det er hverdag, det er hverken påske eller sommerferie, vi er på motorveien som går til Tyrkia.  Hovedveien mellom Hellas og Tyrkia vil jeg tro.  Ingen trafikk!  Det er helt skummelt.

På ADVrider har vi hatt kontakt med en som bor helt oppe i det nord-østlige hjørnet av Hellas.  Det Hellas, Bulgaria og Tyrkia møtes.  Vi har avtalt å møtes, men nå som vi trenger ham får vi ikke svar på epost.  Så vi får nøye oss med å se Tyrkia herfra.

Plutselig sier Mr Zumo at vi skal svinge av motorviene.   Han forteller at vi må besøke landsbyen Nipsa. Men det er problemer. Veien vi skal følge finnes ikke. Kartet ser ut til å være dårligere enn vanlig. Efter å ha kjørt rundt en stund gir vi opp og ber om å bli tatt til grensen uten opphold. Dengang ei. Jeg skrur ham av, men han vil ikke våkne. Argh – det passer litt dårlig at GPSen svikter nå. Litt testing viser at han ser ut til å fungere men at skjermen er død. Problemet er at det ikke er mulig å kommunisere med Mr. Zumo på noen annen måte. Summen er at vi kan se på kartet men ikke be om hjelp. Bedre enn ingenting, men ikke mye!  Blinklyset til venster er upålitelig, og nå Mr. Zumo.

Vi finner likevel grensen. Vi ser det tyrkiske flagget noen hundre meter borte. Verden slik vi kjenner den slutter vel her vil vi tro. I det minste vil vokterne av vår kultur at vi skal tro det.

Mr. Zumo vil overhode ikke høre på meg. Det eneste han tilbyr er å vise hvor vi er. Fremdeles bedre enn ingenting, men ikke mye mer. Vi har reist mange ti-tusen km rundt i Europa uten GPS så vi skal vel greie oss, men vi er ikke forberedt. Vi stopper på en bar for å studere kartene vi har med (vi er ikke helt uforberedt, tross alt). Kaffen vi får servert er like dårlig som den man kan forvente å få på en norsk veikro eller bensinstasjon. Og det, i tilfelle det er noen som ikke har en veljustert forståelse av virkeligheten så husk at den kaffen har lav kvalitet. Om man liker kaffen slik eller ei, det er en helt annen sak.

Motorveien går parallelt med den orginale via Egnatia.  Her ser vi Hustruen late som om hun er interessert i romersk veibygging.  Wikipedia sier at via Egnatia var den viktigste veien i denne delen av verden i to tusen år.  Hvor mange mennesker har gått her?  Hvor mye liv er levet akkurat her?

Det er eftermiddag og vi bestemmer oss for å dra til nærmeste by. Det er Alexandoupoli. Vi kjører den gamle veien. I Alexandoupoli har de et herlig fyr midt i byen. Rett i nærheten finner vi Hotel Berlina. Det har engang vært et flott hotell med en herlig frokostsal i andre etasje. Men det er sikkert 20 år siden forfallet begynte. Nå er det som om det hele bare venter på at gamlefar i skranken skal forlate sin poste og stenge det hele. Men rommet er greit og parkering er som vanlig på fortauet. Det er praktisk men jeg liker det ikke.

Vi tømmer minnekortene og gjør oss klar til kveldens eventyr på byen. Det vil si jakten på nett for å kunne sjekke ADVrider.com og derefter middag. Første baren vi finner sier de har nett, men det viser seg at de tyvlåner av en nabo. Jeg får gitt beskjed hvor langt vi har kommet og tatt i mot noen nye forslag til steder å dra. Men nettet er for dårlig og vi gir oss ut på jakt efter et annet sted. Vi finner en ny bar som trolig også er en cafe. Hustruen setter seg godt til rette med EDB mens jeg går ut på jakt efter en sugekopp.

Jeg tenker at kanskje har Mr. Zumo fått seg en trøkk i trynet og kanskje kan jeg «trekke» fronten ut slik at den begynner å fungere igjen. Men hva heter sugekopp på gresk? Jeg vet ikke engang hva det heter på engelsk. Jeg besøker noen jernvarehandlere og tegner og forteller. Jeg vet ikke om det er at jeg ikke greier å mime en sugekopplyd godt nok, eller om de ikke har sugekopper som er årsaken, men jeg greier ikke å få tak i noen.

Jeg stikker også innom et par butikker som ser ut som om de kan ha lader til en Nokia mobiltelefon av forrige generasjon. Det er det ingen som har. Det kan bli problematisk for oss om jeg ikke finner en lader før eller senere.

Men vi får vite at det skal være bensinstreik i morgen. En fyr i baren forteller at alle bensinstasjoner vil være stengt i morgen. Som følge av krisen har staten lagt på avgiftene så prisen på bensin har økt med 50% på tre måneder. Men bensinen koster jo bare 1.10 euro per liter, sier jeg. Nemlig, sier han heftig. Eh, men den koster 1.25 euro per liter i Italia og nesten 1.20 i Frankrike. Om den kostet bare 80 cent for literen var den jo kraftig underpriset. Sier jeg.
Han setter veldig liten pris på den typen relativisering av ting og gir klar beskjed om at han overhode ikke er interessert i hva bensinen koster i Italia. Det er oss vi snakker om, sier han. OSS!  Med stor innlevelse. Hva skal folk gjøre når bensinen koster mye over en euro for literen? Hva? HVA?

Ikke vet jeg.

Jeg har ikke så mye annet å si enn at jeg enig i at dette er ille, at folk i Hellas skal betale det samme for bensinsn som resten av Europa.  Stygge saker, det er vi begge enige om.  Alt dette bare fordi politikerne sier det er krise. Eneste trøsten er at han ikke drar Tyskland inn i diskusjonen. Det eneste fornuftig jeg får ut av det hele er at det blir vanskelig å få tak i bensin i morgen. Vi har omlag halv tank så vi får se hvordan det går.

Vi ønsker lykke til med krisen og flykter til det som viser seg å være en grill. Vi er ikke så glade i kjøtt men i en grill er utvalget ikke så stort av andre ting. Kan ikke skylde på grillen. De har naturligvis også gresk salat, og de har den tynneste vinen vi noen sinne har smakt.

Vel tilbake på hotellet får vi bekreftet bensinstreiken i morgen. Resepsjonisten er en gammel mann.  Han forteller at han har arbeidet tyve år i Tyskland og gjentar mange ganger Deutchland good, Deutchland good.

Legg merke til noe underlig: Google Maps forteller at det bare finnes en eneste vei i det østlige Hellas.  Det er E-85 som går nordover langs grensen.  Også kartet på Mr. Zumo er i praksis helt tomt.  Noen som vet hva som befinner seg her?  Ingen landsbyer?  Ingen hus?  Ingenting?

Mr. Zumo forteller vi har kjørt 312 km i dag.